I mellomtiden anbefaler jeg sterkt bloggen til Shabana Rehman Gaarder. Hun har skrevet om panelets første møte, og de som måtte lure på om dette er noe å tro på bør lese! Kvinnepanelet har også laget en egen Facebook-side, hvor du kan følge med på litt av hva de driver med.

Foto: Shabanas blogg

I går ble Kvinnepanelet presentert. Fordi vi fortsatt trenger likestillingsdebatt og kvinnekamp i Norge.

FN kårer nærmest årlig Norge som ett av verdens mest likestilte land. Jeg møter stadig folk, også unge kvinner, som mener likestilling er en sak for historiebøkene. Men glansbildet av det likestilte idealsamfunnet Norge slår fort sprekker når vi ser på hvem som eier mest og tjener mest. Når vi ser hvem som tar mest ansvar for hjem og barn, eller hvem som er ofre for vold i hjemmet.

Historien kan lære oss at frihet, likeverd og rettferdighet ikke er vunnet én gang for alle. I dag tjener norske kvinner i snitt 85 prosent av menns inntekt for arbeid av lik verdi. Vold i nære relasjoner er utbredt, og rammer blindt på tvers av alder, klasse og etnisk bakgrunn. Vi har også ett av de mest kjønnsdelte utdannings- og arbeidsmarked i Europa. Norske kvinner og menn velger tradisjonelt i forbausende stor grad.

Er dette noe som bør bekymre dagens unge kvinner – og menn? Ja, fordi det viser at kjønnsrollene fortsatt er trange og legger begrensninger for hvilke valg hver og en av oss kan ta i livet, begrensninger på friheten vår. Vi trenger derfor å revitalisere likestillingsdebatten.

I Soria Moria II fastslår Regjeringen at vi vil gjennomføre en utredning som skal se på norsk likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. I denne sammenheng lanserte jeg i går et kvinnepanel, en gruppe kvinner jeg ønsker skal utfordre oss alle til debatt. Panelet skal ledes av Loveleen Brenna, og vil bestå av 31 spennende og taleføre, kjente og ukjente, kvinner med ulik alder og bakgrunn. Kvinnene kommer fra hele landet. Bergen og Hordaland er selvsagt representert – med Mariann Fossum, som jobber på Krisesenteret i Bergen, pensjonist Sol Valland Schind og Anne-Berit Kolås fra Frekhaug. Formålet med panelet vil være å stimulere til debatt om ulike perspektiver på kjønnslikestilling, skape engasjement og gi innspill til framtidens politikkutvikling.

Jeg ønsker en fornying av likestillingsdebatten i Norge. Mitt håp er at panelet kan bidra til å sette i gang en inkluderende og visjonær debatt. En debatt om hva som er viktig for dagens kvinner. Om hva som skaper ulikhet, og hvordan vi kan gi begge kjønn like muligheter. Om hvordan vi skaper engasjement og frigjøring fra tradisjonelle kjønnsroller. Om hvordan vi kan dele makten og ressursene i samfunnet vårt mer rettferdig, og om hvordan vi bekjemper vold og diskriminering. Jeg håper også at vi framover i større grad skal klare å skape en likestillingspolitikk som tar innover seg at utfordringene er ulike for kvinner og menn med ulik etnisitet, ulik alder og ulik klassebakgrunn.

Vi har kommet langt, men tre-fire tiår med likestillingskamp har ikke brakt oss i mål. Kvinnepanelet vil kunne utfordre oss i vår måte å tenke på. Og så håper jeg panelet vil bidra med konkrete forslag til ny politikk. En politikk som vil gi mennesker uansett kjønn like muligheter, og reell frihet til å ta egne valg.

Det er viktig å få et mindre kjønssegregert arbeidsliv i Norge. Og det er viktig for barn at det finnes voksne rollemodeller av begge kjønn i barnehagen. Derfor har regjeringen en handlingsplan for likestilling i barnehagene. I den forbindelse besøkte jeg i går Lundgaardsløkka barnehage i Lillehammer (hadde veldig bra reise i Oppland og Hedmark i går, fokus ellers var på barnevern). Ikke bare har de nådd det nasjonale delmålet om 20 prosent menn ansatt i barnehagen. De driver nå et prosjekt med rekruttering av ungdomsskolegutter som ressurspersoner til barnehagen. Guttene får lønn for jobben, og har tittelen Lekeressurs. Jobben er å dra i gang aktiviteter med ungene, og følge dem opp i leken i barnehagen.

De fire guttene jeg møtte, Håkon, Henrik, Anders og Daniel, var en kjempegjeng, som hadde stor entusiasme for dette. Ungene elsker å være med ungdommene, og gjennom arbeidet i barnehagen endres mange holdninger til hva som er relevant arbeid for gutter – både for barn, ungdom og voksne. Eksempelet fra Lundgaarsløkka skal jeg ta med meg til andre barnehager jeg besøker.

Foto: Marit Skram-Lund

Jeg skrev mer om hva jeg vil med Kvinnepanelet her. Her er medlemmene som er presentert i dag:

Leder: Loveleen Brenna, integreringsrådgiver, Jessheim.

Nestleder: Kirsti Bergstø, barnevernspedagog, Nesseby.

Medlemmer:

Amal Aden, rådgiver/forfatter, Hønefoss.

Anette Sagen, skihopper, Mosjøen.

Anne-Berit Kolås, Frekhaug.

Benedichte Limmesand, student, fylkespolitiker (H), Lyngdal.

Bushra Ishaq, student, leder i Muslimsk studentsamfunn, Oslo.

Christine Koht, programleder,

Gerd Malme, leder i Panserdivisjonen i Hæren, Bardufoss.

Hannah Helseth, sosiolog /skribent, Tønsberg.

Hannah Wozene Kvam, programleder, dokumentarist, reporter, Oslo.

Ingrid Liland, leder Elevorganisasjonen, Rørvik.

Iram Haq, skuespiller, Oslo.

Karen Pinholt, leder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile (LLH), Oslo.

Karianne Karlsrud, jobber i hjemmesykepleien, Jaren.

Lindis Sloan, rådgiver KUN Senter for kunnskap og likestilling, Steigen.

Lisbeth Normann, leder Norsk Sykepleierforbund, Oslo.

Malin Stensønes, direktør Norges rederiforbund, Nesodden

Margreth Olin, filmskaper og regissør, Oslo.

Mariann Fossum, dagarbeider på Krisesenter for kvinner, Bergen.

Pia Tjelta, skuespiller, Oslo.

Ragnhild Dalheim Eriksen, festivalleder for Riddu, Riddu, Samuelsberg.

Renathe Arevoll, leder Landsforeningen for barnevernsbarn, Skoppum.

Shabana Rehman Gaarder, komiker/programleder, Oslo.

Sol Valland Schind, Bergen

Solfrid Marthiniussen, skogbruksleder, styreleder Jenter i Skogbruket, Drammen.

Synnøve Hinnaland Stendal, teolog, Kirkerådet, Oslo.

Therese Anita Holmen, elektriker, Hauge i Dalane.

Trine Lise Sundsnes, LO-sekretær, Oslo.

Unni Steinsmo, Direktør SINTEF, Trondheim.

Åse Amble, lærer, Oslo.

Foto: Berit Roald, Scanpix

Særlig har jeg brukt mye tid på barnevernet, hvor det er mye jeg har hatt behov for å sette meg inn i. Jeg er dypt imponert over den fantastiske innsatsen som gjøres av ansatte i norsk barnevern, og ikke minst over alle de sterke barna og ungdommene som har klare meninger om hvordan deres hverdag innenfor barnevernet kan bli bedre. Men det er heller ingen tvil om at det trengs endring og forbedring. Det handler om mer ressurser til kommunalt barnevern, det handler om å lytte mer til barn, det handler om bedre samhandling mellom de ulike delene av barnevernet og det handler om hvordan vi kan få et barnevern som er mindre preget av kommersielle aktører. Det er ikke så mange grep som lar seg gjennomføre på hundre dager, men vi er i gang med arbeid for forandring.

Det er travle dager, ikke minst fordi jeg er utålmodig etter å få gjort noe på mange ulike områder. Med Kvinnepanelet skal vi dra i gang en ny likestillingsdebatt, vi har store utfordringer i bosettingsarbeidet i 2010, det skjer mye spennende i forbrukerpolitikken og jeg har ansvar for å forbedre diskrimineringsvernet for funksjonshemmede.

Hva synes du det er viktigst å få gjort i tiden framover?

Besøk på barnevernsinstitusjonen Gartnerhaugen, og markering av underskriving av en ny avtale mellom Trondheim Kommune og IMDI om bosetting, sto også på programmet mitt i går. Avtalen innebærer et pilotprosjekt for raskere bosetting av flyktninger – som jeg sterkt håper vil lykkes. Til tross for tøffe økonomiske tider har det rødgrønne flertallet i Trondheim greid å skjerme viktige satsinger på barn og unge, og bevare et integreringsarbeid i forhold til flyktninger som kan stå som forbilde for andre. Derfor var det også kjekt for meg å besøke årsmøtet i Trondheim SV i går kveld, og konstatere at lokallaget vårt er fast bestemt på å fortsatt være med på å styre byen framover.

Begge spørsmål kan du få svært interessant svar på i den ferskeste saken på faktasjekk.no

Det er kjempepositivt at Norge blir sett utenfra i blant. Vi fikk både mye skryt for at barns rettigheter står så sterkt her i landet, men også kritiske merknader på en rekke punkt. Det legger tyngde bak kravene i en rekke saker hvor også jeg synes vi skal bli bedre.

Mitt hovedinnlegg på eksaminasjonen i Geneve finner du her. Dessuten fulgte Barneombudet høringen, og la ut kontinuerlig rapport på Twitter i hele går.

Foto: Anne Schive Viken

Fra norsk side er det laget en rapport om hvordan vi følger opp forpliktelsene i Barnekonvensjonen. Dessuten har Barneombudet og Norsk forum for Barnekonvensjonen laget sine egne rapporter, hvor det er en del kritiske merknader og forslag, som helt sikkert vil danne grunnlag for spørsmål fra medlemmene i komiteen. Kanskje kommer det spørsmål om hvorvidt barnevernstilbudet vårt er godt nok i alle deler av landet, eller om bemanningen i barnevernet. Eller det kan komme opp spørsmål om enslige mindreårige asylsøkere.

Jeg kommer både til å vise til områder hvor vi har framgang, vi har for eksempel fått full barnehagedekning siden Norge forrige gang var til høring i 2005, og erkjenne at vi kan forbedre oss. Dessuten kommer jeg til å ta opp spørsmål som jeg er særlig opptatt av å få høyere på dagsorden: for eksempel barns rett til å bli hørt, og vårt arbeid mot menns vold mot kvinner og barn.

Forslaget har blitt sablet ned fra ulikt hold i dag. Jeg deltok på UNIOs tariffkonferanse i dag, der var likelønn tema og det virket ikke som stemningen var særlig stor for Høyre-forslaget. KrFs Øyvind Håbrekke er ikke alltid en alliert for meg i likestillingspolitikken, men i dag er vi helt enige.

For en tid tilbake skrev jeg et forsvar for fedrekvoten her på bloggen. Jeg gjentar et par poeng i dag, hele finner du her.

Fedrekvoten virker. Før den ble innført tok bare to-tre prosent av fedrene ut foreldrepenger. Dette har endret seg dramatisk, og i dag bruker de aller fleste fedre med rettigheter muligheten til å være hjemme med barnet sitt. Lengden på fedrenes permisjon har også økt i takt med utvidelsene av fedrekvoten. Våre naboland Sverige og Island har samme erfaring: Fedre tar ut mer permisjon, men svært få tar ut mer enn fedrekvoten. Derfor har regjeringen varslet at vi vil øke kvoten til 14 uker i årene som kommer, og den samlede permisjonstiden til 48 uker.

Fedrekvote er med andre ord slett ikke skrivebordspolitikk, det er politikk som virker i praksis. Men er det tvang? Jeg ser det helt annerledes. Mange menn blir på arbeidsplassene sine møtt med forventninger om at de ikke skal være hjemme med barn. Fortsatt mener en del kvinner at permisjonen er deres, og ønsker ikke å dele. Fedrekvoten sikrer at menns rettigheter til å få være omsorgspersoner finnes i praksis, ikke bare i teorien. Den sikrer at kvinners rett til å ikke automatisk bli sittende med hovedansvaret for barna finnes i praksis, ikke bare i teorien. Og ikke minst: Fedrekvoten sikrer at barn får både mor og far som omsorgsperson når de er helt små. Dette er det motsatte av tvang, det er å gi folk mer frihet. Frihet til å velge selv, uavhengig av tradisjonelle kjønnsroller. Slik bruker vi lovverket til å motvirke en annen form for tvang, nemlig den som ligger i kvinners, menns og arbeidslivets tradisjonelle oppfatninger av kvinners og menns oppgaver i samfunnet vårt. Den dagen det ikke er nødvendig lenger kan vi avskaffe fedrekvoten, men den dagen er ikke i dag.

Foto: Høyre