Dagen etter var Raymond Johansen intervjuet i DN (ligger ikke på nett, såvidt jeg kan se), og kritiserte dem som vil ha kraftige klimakutt hjemme for å bedrive “klimamoralisme”. Jeg er for å kutte betydelig i norske klimagassutslipp fram til 2020, men føler meg ikke særlig truffet av Raymonds kritikk. Han har rett i at det på kort sikt ikke er den billigste måten å kutte på. Men det er likevel både den smarteste og mest realistiske. Hvorfor mener SV vi i tillegg til kvotekjøp utenlands skal kutte i egne utslipp? Her er tre viktige grunner:

1) Å kutte i egne utslipp bidrar til nødvendig omstilling av norsk økonomi. Hvis norsk næringsliv skal være konkurransedyktig i en framtid hvor alle land skal ha lavere utslipp må vi tidlig utvikle framtidens løsninger. Ny kompetanse, ny teknologi, ny industri. Vi kan aldri være billigst, så vi må være best. Å utsette omstilling svekker sjansene for å klare det.
2) Hvis ikke rike land kutter i egne utslipp, men bare satser på billigere kutt i utlandet, vil vi kommer for sent i gang med å utvikle ny teknologi. Det er krevende kutt i rike land som vil utløse den teknologiske utviklingen verden er avhengig av for å få ned utslippene raskt nok.
3) Skal Norge være en pådriver for forpliktende internasjonale avtaler må vi vise at vi klarer å få ned egne utslipp.

Nasjonale mål og nasjonale tiltak har ingenting med klimamoralisme å gjøre. Det er i stedet det naturlige utgansgpunkt for klimarealister.

Min første dag gikk i stor grad med til å ta imot og diskutere en utredning om det såkalte biologiske prinsipp i barnevernet. Kort sagt handler det om hvor sterkt vi skal vektlegge barns behov for nærhet til biologiske foreldre, opp mot det overordnete hensynet: At barn skal ha trygghet og omsorg. Jeg mener barnets beste alltid må komme først. Noe av det som slo meg da jeg begynte å reise rundt i norsk barnevern for to og et halvt år siden var hvor mange som kom til meg og sa de mente barnevernets terskel for å gripe inn var for høy. Mange barnevernsbarn sier til meg at de mener barnevernet kom for sent på banen, og mange barnevernsarbeidere sier det samme. Derfor ba jeg barnepsykolog Magne Raundalen lede et utvalg for å gjennomgå det biologiske prinsippets plass i barnevernet.

Kort fortalt sier utredningen at det er slik at biologiske bånd noen ganger vektlegges for mye. Det er isåfall alvorlig, og en viktig politisk oppgave å gjøre noe med. Vi er godt i gang med regjeringens barnevernsløft, en av mine og SVs viktigste saker i denne perioden. Det består både av et ressursløft, ny organisering og ny prioritering. Utredningen til Raundalen og hans team av eksperter gir et godt utgangspunkt for å vurdere endringer av prioriteringene og prinsippene i barnevernet.

Hva mener du?

Àpropos utsatte barn: Det finnes barn i Norge som har bodd her i årevis, men som lever i usikkerhet om egen framtid. Heller ikke innvandringspolitiske hensyn kan gå foran hensynet til barns beste. Derfor kjemper SV for at asylbarn som har vært lenge i landet skal få bli.

Heikki og jeg har levert både videohilsen og skriftlige svar på spørsmål til nettsiden. Den kan forhåpentligvis bli en fin ressurs for alle som er interessert i ledervalget. Min videohilsen til partikameratene i Troms kan du også se her på bloggen.

Og så minner jeg om e-pamfletten min, Et sosialistisk folkeparti, med artikler og tanker om hvordan vi skal gjenreise et sterkt SV.

Historien om Victor fikk jeg høre fra nestlederen i Transportarbeiderforbundet, Lars Johnsen (bildet), i dag. Forbundet klarte å kjempe fram fast ansettelse og erstatning for den unge arbeideren. Men de fleste som kommer i en slik situasjon har ingen fagforening til å ta opp kampen for seg, og mange tør ikke si fra. Lars Johnsen deltok på SVs møte om vikarbyrådirektivet på Stortinget i dag. Der fortalte en rekke ledende faglige tillitsvalgte lignende historier om virkeligheten i de deler av norsk arbeidsliv hvor innleie av arbeidskraft og midlertidighet brer om seg. Vi risikerer å få et samfunn hvor en voksende del av arbeidstakerne blir løsarbeidere, med dramatiske konsekvenser for fordelingen av både goder og makt.

Det er derfor SV er så skeptisk til vikarbyrådirektivet. Får vi ikke tilfredsstillende garantier mot at direktivet kan undergrave norsk arbeidsmiljølov og åpne for mer midlertidighet, bør Norge si nei. På onsdag blir det politisk streik mot direktivet en rekke steder i Norge.

Jeg har tidligere skrevet om vikarbyrådirektivet, blant annet her.

For at alle skal få anledning til å få et inntrykk av hvordan jeg mener SV skal gjenreises har jeg laget den lille pamfletten, Et sosialistisk folkeparti, som du kan laste ned her:Et sosialistisk folkeparti, e-pamflett.

PS: Et lite tillegg 13.januar – pamfletten finnes nå også i epub-format, slik at den kan leses i eboklesere. Du finner den her: Et sosialistisk folkeparti, e-pamflett – ALY(1)

Foto: Sigbjørn Løland Torpe, SV

Regjeringen har finansiert rapporten. Vi har lenge ment at vi har et diskrimineringsproblem. Derfor har vi satt i gang forsøk med moderat kvotering i enkelte statlige virksomheter, og jeg prøver å få kommunene med på å innføre intervjuordninger. Nå trenger vi holdningsendring blant arbeidsgiverne, ikke minst i privat sektor.

Ikke alle har vært enige om at diskriminering i arbeidslivet er et problem. Frp protesterte kraftig da dette forskningsprosjektet ble satt i gang. I lys av det vi nå vet bør dette radiointervjuet med Per Willy Amundsen fra 2009 bli en klassiker…

På bildet ser du forskerne Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad.

Foto: Elisabeth Johansen, BLD

Reidar Hjermann slutter til sommeren, og barn i Norge trenger et nytt ombud. Hvorfor skal ikke barna selv få være med å finne den personen som passer best? Det er jeg som til slutt må velge hvem som får jobben, men barnepanelet skal både hjelpe til med å utforme krav til søkerne og å intervjue dem. Det er et godt eksempel på at denne regjeringen styrker barn og unges rett til å bli hørt. Men først og fremst er det en bedre måte å finne barneombud på. Søkerne må vise at de er gode til å kommunisere med barn, noe som må være avgjørende for å kunne få jobben. Dessuten får vi hjelp til å stille krav som barn selv er opptatt av. Vi politikere får ofte hjelp av eksperter før vi skal ta viktige beslutninger. De fremste ekspertene på barns hverdag er barna selv. Dette ekspertpanelet er en herlig gjeng, som jeg tror vil gjøre en kjempejobb!

Du finner flere bilder hos BLD på Flickr.

Slik begynte jeg presentasjonen av BLDs tiltak i Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner i dag. Grete Faremo, Kristin Halvosen og statssekretær Lotte Grepp i Helse- og omsorgsdepartementet la fram tiltak på sine områder. Det er en plan for 2012, som bygger videre på den store opptrappingen av arbeidet mot vold mot kvinner og barn som har skjedd i de rødgrønne årene. Vi har fått barnehus, familievoldskoordinatorer i politiet, nye behandlingstilbud til voldelige menn og lovfesting av krisesentertilbudet.

Blant tiltakene vi la fram i dag er at alarmtelefonen for barn og unge, 116111, blir et permanent tilbud. Og for første gang skal vi kartlegge omfanget av vold i nære relasjoner blant lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Handlingsplanen er et skritt på veien mot nye milepæler i kampen mot vold, en stortingsmelding senere i år og en større handlingsplan for perioden 2013-2016.

Foto: Henrik Mevold, BLD

Inspirert av romjulen spør Knut Kjeldstadli 27.12 om det er noe forskjell på den akevitten Heikki Holmås og jeg kan tilby, som lederkandidater i SV. Hans viktigste spørsmål er om noen av oss ser for oss en bevegelse mot en annen type samfunn enn kapitalismen? Utgangspunktet hans er at jeg ikke vil kalle meg marxist, og på et debattmøte i Oslo skal ha sagt at vi trenger ”oppsyn med markedsliberal kapitalisme”. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i sitatet, men svarer gjerne på spørsmålet.

Da SVs landsmøte i fjor behandlet vårt nye prinsipprogram var det ingen som gikk inn for at partiet skulle erklære seg marxistisk. Ikke fordi Karl Marx og tradisjonen han grunnla ikke kan gi oss nyttig innsikt. Marxistisk inspirerte analyser gir viktige bidrag til å forstå kapitalismen. Marxistiske tenkere fortsetter å inspirere, slik Antonio Gramsci nå leses flittig av mange i Occupy-bevegelsen og blant De indignerte i Europa. Samtidig har denne tradisjonen sine mørke sider. Tanker om lovmessighet i samfunnsutviklingen, og framtidsutopier om et konfliktløst samfunn, har bidratt til ideer om at målet kan hellige middelet. Og tradisjonens gode sider er ikke tilstrekkelige for en moderne sosialisme. Den må også ta opp i seg ideer med en rekke andre utgangspunkt. De er ikke minst knyttet til kvinnekamp og økologi, samt liberale ideer om enkeltmenneskets frihet som tidligere hadde for liten plass hos venstresiden. Dessuten mener jeg SV ikke bør ha flere ”ismer” enn de tre som framgår av det nye programmet: sosialisme, feminisme og antirasisme. Vi må vekk fra tradisjonen for bekjennelse på venstresiden, du skal ikke måtte stå inne for et utall av merkelapper for å føle deg hjemme i SV.

Hva mener vi så med sosialisme? For meg betyr det noe langt mer enn å føre oppsyn med kapitalismen. Norske sosialister skal både forsvare og forandre. Norge er et samfunn som på mange områder er formet av venstrekreftene. Viktige sektorer er unntatt fra kapitalismens og markedenes logikk. Å forsvare dette mot høyresiden er ikke konservativt, men radikalt. Det legger grunnlag for å komme videre. Det alternativet SV skal by folk i Norge kan derfor ikke bare være et annet samfunn. Det må være et forsvar for det beste i det samfunnet vi har. På det grunnlaget må målet være å forandre, gjennom å utvikle noe som er bedre.

Norge er et klassesamfunn, hvor store urettferdigheter består. Den globale utviklingen preges av utsiktene til ødeleggende klimaendringer, og en dramatisk økonomisk krise. Begge disse krisene har sine røtter samme sted, i kapitalismens tvang til uhemmet vekst og urettferdig fordeling. Begge krisene vil kreve svar som går utenfor de rammene det rådende økonomiske systemet setter for oss.

Jeg vegrer meg for å tegne et ferdig bilde av framtidssamfunnet. Sosialismen er ikke en tilstand, samfunnet vil alltid være i forandring og utvikling. Sosialisme handler derfor om å trekke samfunnsutviklingen i en bestemt retning. Den retningen må være: Større sosial likhet. Mer demokratisk styring av økonomien. Maktspredning gjennom mer spredt eierskap, både mer offentlig eierskap og langt mer selveie for arbeidstakerne. Et mer deltakende demokrati, gjennom å gi innbyggerne mer direkte makt i politiske prosesser.

Hva slags akevitt dette er, tør jeg ikke svare på. Men det stemmer godt med det som vil være det politiske grunnlaget for den som blir SVs neste leder, det nye prinsipprogrammet hvor det står: ”Det er mulig å skape en rettferdig og miljøvennlig verden, men det forutsetter at det kapitalistiske systemet erstattes – nasjonalt og globalt – av et demokratisk og bærekraftig behovsstyrt økonomisk system. Det er sosialisme”.

Foto: red_tzar, CC BY-NC-SA 2.0

De fleste av oss blir litt engstelige når vi passer andres barn. Vi synes brått bilene på veien kjører for fort. Vi synes plutselig flammene i peisen slikker for høyt. Vi er engstelige for at noe skal skje med barna vi passer på. For det hadde ikke vært til å leve med.

Vi orker ikke tanken på å møte en mamma eller en pappa og fortelle at noe gikk galt. Slik skal det være når det offentlige tar ansvar for barn også. Men det har ikke bare vært slik. Adresseavisen trykket nylig en artikkelserie om barnevernsbarn som har blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter. Historiene gjør meg opprørt. Det skal ikke være slik at barn som har fått en dårlig start i livet blir sviktet for andre gang. Av dem som skulle hjelpe. Det viser at barnevernet vårt ikke er robust nok. Og det viser at arbeidet vi har satt i gang med å bygge opp tjenestene er skrikende nødvendig.

For vi er i gang. Vi kaller det barnevernsløftet. Og nå begynner vi så smått å se resultatene: Flere barn får hjelp.

”Barnevernet tok barna”
Det var en del medieoppslag med slike titler for noen år tilbake. Historiene ble ofte fremstilt som om følelsesløse barnevernsansatte rev gråtende barn fra kjærlige foreldre.
Jeg skal ikke mene noe om disse historiene. Men de skremte nok foreldre fra å ta kontakt med barnevernet når de trengte hjelp. Og de skremte nok skoler, barnehager og naboer fra å melde fra når de fryktet at barn ikke hadde det bra.

Nå ser det ut som om dette har endret seg.

Rundt 50.000 barn fikk hjelp fra barnevernet i fjor. Det er en økning på nesten 3.300 sammenlignet med året før. Halvårsrapportene fra kommunene i år viser også at vi er på rett vei. Antallet saker som barnevernet undersøker har økt med 10 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Økningen i mottatte meldinger til barnevernet er på åtte prosent.

Vi ser at flere foreldre ber om hjelp. Og vi ser at skoler, barnehager og andre melder fra når de ser at barn ikke har det bra.

Jeg er glad for å se at regjeringens barnevernsløft gir resultater. Bare i år har vi fått 400 nye stillinger i barnevernet. Men vi ser at veksten i saker også er stor. Derfor trapper vi opp innsatsen enda mer neste år. Det vil gi 70 nye stillinger.

”Vi sa det samme hver gang”.
Barnevernsløftet handler også om organisering. Vi må vurdere hvilke oppgaver kommunene og staten skal ha. Og hvilke krav som skal stilles. Et eksempel er tilsynsførerordningen. Alle barn i fosterhjem skal ha en egen tilsynsfører som passer på at de får omsorgen de trenger. Adresseavisen har vist oss at ordningen ikke fungerer bra nok. I et intervju med avisen forteller Ann Helen Nilsen om hvordan fosterfaren misbrukte henne seksuelt i fem år. Hun forteller om ulike tilsynsførere som kom og gikk. Fosterfaren ville ikke la Ann Helen og lillebroren snakke med dem alene.
– Så når de spurte hvordan vi hadde det, sa vi bare at vi hadde det bra. Vi sa det samme hver gang, forteller Ann Helen. Slik skal vi ikke ha det. Derfor jobber vi nå med å bedre tilsynsførerordningen.

Departementet arbeider for fullt med den fremtidige organiseringen av barnevernet. Forslag til lovendringer vil bli sendt på høring neste år.

“Ingen opplever at hjelpen kom for tidlig”
Barnevernsløftet handler også om hvilke prioriteringer vi gjør når mor og far ikke greier å ta vare på barna sine.
Mange mener barnevernet har for høy terskel for å ta over omsorgen for barn. Tidligere leder i foreningen for barnevernsbarn, Renathe Arevoll har tatt dette opp i Aftenposten: – Ingen opplever at hjelpen kom for tidlig. Alle jeg snakker med forteller at de skulle ønske de hadde blitt fjernet fra foreldrene på et tidlig tidspunkt, sier hun.

På samme tid mener noen foreldre at barnevernet tar barna bort fra familien uten at det er nødvendig. På internett ligger det mange fortvilte historier fra foreldre som savner ungene sine, og som mener at barnevernet har misbrukt makten sin.

Det er et overordnet prinspipp i barnevernloven at barnets behov for beskyttelse og omsorg skal veie tyngre enn foreldrenes rettigheter. Men vi har også det biologiske prinsipp som slår fast at det beste for et barn er å vokse opp sammen med egne foreldre. Dette er motsetninger vi må tørre å diskutere.
Vi har derfor satt ned et utvalg som nå ser på det biologiske prinsippet i barnevernet. Målet er å få fram forslag som skal sikre barns rettigheter. Barns rett til medbestemmelse er svært viktig for oss i arbeidet med å gjøre barnevernet enda bedre.

”Jeg visste ikke hva omsorg var før jeg kom dit”
For de fleste barn er det bedre å vokse opp i en familie enn på en institusjon. Vi jobber derfor med å skaffe flere fosterhjem. Fosterforeldre gjør en uvurderlig innsats for å gi barn en ny start i livet. I Adresseavisen forteller Aina hvordan det var å komme fra et dårlig fosterhjem til et godt fosterhjem. – Jeg visste ikke hva omsorg var før jeg kom dit. Hver morgen stod jeg opp til varm havregrøt med sukker og melk. Først da jeg hadde det bra, skjønte jeg hvor jævlig jeg hadde hatt det, sier hun.

Den siste tiden har vi også sett eksempler på hvordan fosterhjem ikke skal være. Vi har lest om overgrepsdømte som har vært fosterforeldre. Det skal ikke kunne skje igjen. I høst innførte vi krav om politiattest både for fosterforeldre, ansatte i barnevernet og barnevernsinstitusjoner.

For når barnevernet tar ansvaret for barn skal de passes ekstra godt på. Det er slik det skal være når man ser etter andres barn.

Noe annet er ikke til å leve med.

—
For de barnevernsinteresserte vil jeg også henvise til en rekke viktige og interessante rapporter vi har offentliggjort i dag. Det er evalueringen av barnevernsreformen fra 2004 som nå er gjennomført av en rekke ulike forskningsmiljøer. Det er en viktig del av grunnlaget for barnevernsløftets neste steg, forslag til ny organisering av norsk barnevern.

Foto: Colourbox