Jeg satser på å komme sterkt tilbake på rettvenstre.no i midten av august. I mellomtiden: God sommer!

Foto: rAmmoRRison http://creativecommons.org/licenses/by-nc/2.0/deed.en

For det første bekymrer Spetalen seg for at regningen for finanskrisen legges på vanlige folk i land etter land. Finanssektoren, som skapte problemene, får i altfor stor grad fortsette som før. Det er også vår bekymring. Krisen må ikke bli utgangspunkt for et angrep på velferdsstaten. Den er heller et mektig argument for mer styring over økonomien og en mer rettferdig fordeling av både goder og byrder. For det andre mener Spetalen at finanssektoren har blitt for stor. Dette er noe mange på venstresiden har snakket om lenge, men flere lytter når Spetalen sier det samme. Det er bra! Finanssektoren skal være som et stillas vi bruker til å bygge samfunnsbygningen med, den skal ikke rage skyhøyt over bygget. Når pengene, prestisjen og veksten får være større i finansøkonomien enn i realøkonomien, og papirflytting viktigere næringsvei enn produksjon, skapes en farlig ubalanse.

Jeg tror finanskrisen vil skape store politiske endringer på litt sikt. Det kan føre til at høyrevind avløses av venstrevind, for det er høyresiden som har levert de ideologiske premissene for liberaliseringen av finansmarkedene på 80- og 90-tallet. Det er i USA og EU utfordringene er størst, men vi er også mange som ser med spenning fram til vårt eget finanskriseutvalg kommer med sine anbefalinger til vinteren.

Et lite tilbakeblikk: Jeg skrev om Sosialisme for de rike i september 2008.
Inga Marte Thorkildsen, vår finanspolitiske talsperson, om samme tema.

Hva synes du om Spetalens nye tanker?

http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/

Nå må vi sørge for at det forblir et papirforslag. Det oppnår vi på to måter: 1) Fortsette med rødgrønne flertall i stortingsvalg her i landet og/eller 2) Vinne debatten om pappaperm, slik at Høyre blir nødt til å snu. For at du skal kunne hjelpe meg med det siste tenkte jeg å lage en aldri så liten pappapermressurs her på bloggen. Her er noen fakta du kan bruke i debatt med venner og uvenner om fedrekvoten:

* I den rødgrønne regjeringstiden har fedrekvoten blitt utvidet fra fem til ti uker, mens den totale permisjonstiden til foreldrene er utvidet fra 43/53 uker (med hhv 100 og 80 prosent lønnskompensasjon) til 46/56 uker.

* Langt flere fedre har fått rettigheter til pappaperm i løpet av de rødgrønne årene. 1 500 nye fedre får rettigheter fra 1 juli i år, når kravet om at mor må ha arbeidet minst halv stilling før fødselen faller bort. For et år siden kom en annen gruppe fedre med i ordningen, nemlig de som får barn med en kvinne som deltar på kvalifiseringsprogram eller introduksjonsprogram. I 2008 fikk selvstendig næringsdrivende rett til foreldrepenger med 100 prosent dekning, mot bare 65 prosent tidligere.

* Fedrekvoten ble innført i 1993. Før den tid var det nesten ingen menn som tok ut foreldrepermisjon. I dag tar mer enn 90 prosent av fedre med rett ut foreldrepenger. Med de ulike utvidelsene av fedres rettigheter har antallet fedre som tar pappapermisjon økt voldsomt. Her er en oversikt over hvor stor prosentandel av alle fedre som tok ut permisjon i ulike milepælsår for pappapermisjonen (det er som kjent fortsatt ikke alle som har uttaksrett):

1977 (Fedre fikk uttaksrett dette året): Ubetydelig antall
1993 (Fedrekvoten innføres): 2-3 prosent
1996 41 prosent
2000 (selvstendig opptjeningsrett for menn utenom fedrekvoten innføres): 56 prosent
2005 (Fem ukers fedrekvote, lønn etter egen stillingsdel): 63 prosent
2006 (Seks ukers fedrekvote)
2008 61 prosent
2009 (Ti ukers fedrekvote) Tallene ikke klare ennå

* Menns uttak har stort sett fulgt fedrekvoten. Kvoten har med andre ord vært avgjørende for at menn har kunnet øke sin permisjonstid. Dette har nok sammenheng med at kvoten har vært en avgjørende rettighet for fedre, og bidratt til å normalisere lengre perm for menn – både i øynene til menn selv, men ikke minst hos arbeidsgivere og kvinner. Antallet menn som tar ut mer enn fedrekvoten øker, men er fortsatt begrenset. Å fjerne kvoten vil etter all sannsynlighet bety at mange menn vil miste muligheten til å ta ut så mye permisjon som i dag, eller miste hele permisjonen.

* Norge har den rauseste foreldrepermisjonsordningen i Norden. Island, med tredeling, har imidlertid den største prosentandelen reservert for far. Både Island og Sverige har vesentlig høyere andel av den samlede permisjonstiden som faktisk blir tatt ut av fedre. Danmark har ingen fedrekvote, de tok den bort i 2001, og tre fjerdedeler av danske fedre tar ikke ut permisjon.

Noen viktige artikler om fedrekvote:
Kristin Skogen Lund, president i NHO, i VG 11.mai
Facebook-gruppen Ligg unna pappapermen vår!
Loveleen Brenna, leder i Kvinnepanelet, om fedrekvoten
Pappaperm gunstig for mor, Klassekampen om svensk forskning
Ikke rør pappapermen!, innlegg i VG fra undertegnede, Knut Storberget og Jens Stoltenberg

Har du spørsmål om fedrekvote og pappaperm? Jeg skal forsøke å besvare dem etter beste evne i kommentarfeltet.

Foto: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en
Statistikk: BLD

Jeg er stolt av plattformen. Den plasserer SV i en tydelig posisjon. Vi er den varmeste forkjemperen for et mangfoldig samfunn, og står i spissen for kampen mot diskriminering og rasisme. Samtidig er vi tydelig på hvilke verdier vi mener skal ligge til grunn for dette samfunnet, og på at vi vil gå først når det gjelder å bekjempe religiøse, patriarkalske og kulturelle tradisjoner som begrenser menneskers frihet og makt over egne liv. Vi skal snakke høyt, både om alt som går bra med integreringen i Norge, og om de tingene som ikke gjør det. Du finner plattformen her. For de som er interessert i mer om utgangspunktet for SVs nye integreringspolitikk, anbefaler jeg en tur innom Youtube, og innledningen jeg holdt på forrige landsstyremøte (i fire deler, du finner de andre ved å søke på youtube):

Redaktør i den flerkulturelle avisen Utrop, Majoran Vivekananthan, mener SVs nye plattform bygger på fordommer. Vivekananthan mener sågar at jeg legger meg tett opptil Frp, fordi jeg flere ganger har understreket at min visjon for framtidens Norge er at vi skal være én nasjon, bygget på noen felles ufravikelige grunnverdier. SVs tredje standpunkt i integreringspolitikken er at vi skal si nei til både assimilering og kulturrelativisme. I stedet skal vi kreve oppslutning fra alle om grunnleggende verdier som likestilling, sosial utjevning og demokrati. Ingen religiøse eller kulturelle begrunnelser kan aksepteres for ikke å slutte opp om dette. Utover disse fellesverdiene må vi ha stort rom for mangfold.

Jeg ber aldri innvandrere slutte opp om “norske verdier”. Disse verdiene er nemlig ikke spesifikt norske, og i norsk historie kan vi finne lange tradisjoner for å bryte med dem. De er i stedet universelle, og kjempet fram gjennom politisk kamp. Svært ofte har den kampen stått nettopp mot de samfunnskreftene som Frp representerer. Slike kamper må fortsette i alle miljøer som fortsatt ikke aksepterer disse verdiene, uansett om det skjer blant folk med alle sine røtter her i landet, eller blant mer nyankomne. Vi vet at de finnes, i begge kategorier. Derfor er det ikke fordomsfullt å ta det opp.

Jeg er mildt sagt forundret over Utrops posisjon. Plattformen vi behandler i helgen understreker alt det positive som skjer i integreringen. Den viser tydelig at debatten nå må handle mer om arbeid, utdanning og klasseskiller, i stedet for religion og klesplagg. Hvis den politikken SV vedtar i helgen kvalifiserer til å bli utnevnt til Vivekananthans motstander kan han neppe ha mange politiske venner igjen.

Mitt svar i Utrop kan du lese her.
Talen min til forrige landsstyremøte, om inkludering og integrering, finner du her.

Bård Vegar Solhjell var i Midtøsten tidligere i år, men slapp ikke inn i Gaza. Han holder appell for SV i demonstrasjonen som nå pågår i Oslo, og har uttalt seg på vegne av partiet i dag. Regjeringens fordømmelse er klar og tydelig, og kan leses her. Utenriksministeren krever internasjonal granskning, og har anmodet FNs generalsekretær om det.

Bilder fra SVs besøk i Gaza i fjor finnes på min side på Flickr

- Hva med heller å dra i gang en debatt om den nært forestående nedbyggingen av velferdsstaten?
Jeg har noen faste følgesvenner som daglig legger inn kommentarer på bloggen min om hvor uenige de er med meg. Denne gangen mente signaturen Sindre at folkemøtene jeg for tiden arrangerer om integreringspolitikken er tull, og at vi heller burde diskutere hvordan vi kan spare penger i offentlig sektor. Det er flere som tenker som Sindre, noen av dem sitter ved makten i europeiske land. I kjølvannet av gjeldskrisen kommer vi til å få en forsterket politisk konfrontasjon om hva slags velferdsmodell Europa skal ha. Høyresiden har fått sjansen til å relansere privatisering og velferdskutt, ironisk nok fordi statsfinansene i flere land er anstrengt av den krisen markedsliberalismen utløste. Selv uten gjeld, men med mindre olje og flere eldre, vil den samme debatten komme til Norge. Nettopp i dette lyset er det viktigere enn noen gang å legge en strategi for å inkludere flere i arbeidsliv og utdanning. Når ressursene blir knappere vil vi få mer bruk for velferdsstaten.

Søndre Nordstrand i Oslo er en bydel hvor faren for frafall fra videregående skole normalt vil være stor. Her er gjennomsnittsinntekten lav, og minoritetsandelen høy. Men Bjørnholt skole, i samme bydel, er en av Osloskolene som lykkes best i kampen mot frafallet. Jeg besøkte den nylig, og de har dedikert ledelse og engasjerte elever. Men det hjelper også at skolen får ekstra ressurser, gjennom regjeringens satsing på bydeler på hovedstadens østkant. Barneskolene i samme bydel nyter nå godt av at flere kan mer norsk når de begynner på skolen, fordi vi har innført gratis kjernetid i barnehagene for fire- og femåringer. Samfunnsmessig vil disse tiltakene vise seg å bli svært lønnsomme. Vista Analyse lagde nylig en rapport for mitt departement som viser betydningen av å satse på forebygging. Rapporten anslår at tidlige tiltak som fører til at hundre unge med risiko for å havne på uføretrygd i stedet kommer i arbeid, vil gi en gevinst på 40 millioner kroner per år. Det betyr en milliard i løpet av ungdommenes yrkesliv! Og så er det bare å gange med det antallet ungdommer vi kan klare å hjelpe til å fullføre utdanning og komme i jobb.

Å lykkes i kampen mot ekskludering fra arbeidslivet krever politiske tiltak, og koster penger. Når det kuttes i offentlige budsjetter er det forebyggingen som ryker først. Utsatte barn og unge har ingen mektige lobbygrupper som taler sin sak. Erfaringene, også fra de årene hvor kommunene har fått økt økonomisk handlingsrom, er at slike tiltak altfor ofte taper for de politikkområdene som den breie middelklassen har berøring med i det daglige. Hvis sparekniven hentes fram i velferdsstaten vår er det derfor stor fare for at det vil være de mest samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringene som ryker først. Velferdsstaten er lønnsom, og å angripe den vil fort innebære å spare seg til fant.

Det er et stort tankekors at den tiltakende debatten om å investere mer av oljeformuen vår i samfunnsbygging aldri handler om forebygging. Når det fra ulike hold argumenteres for å gjøre flere investeringer som kan gi framtidig avkastning, handler det nesten alltid om vei og andre typer infrastruktur. Men den viktigste faktoren for framtidig verdiskaping i Norge er og blir den menneskelige, arbeidet vi gjør med hodene og hendene våre. Det viktigste spørsmålet vi kan stille oss er hvordan vi kan få flere til å bidra. Hvordan klarer vi å prioritere det viktigste, og unngå at det langsiktige taper for det kortsiktige? Det er bare mulig med et sterkere fellesskap. Å bygge ned velferdsstaten vil være den sikreste måten å sørge for at regningen for manglende forebygging blir en utålelig byrde noen år inn i framtiden. Derfor er det fortsatt viktigere å diskutere inkludering enn nedbygging.

Foto: kiki99

Det aller viktigste bidraget til slik åpenhet tror jeg kommer fra menn som selv har opplevd overgrep. Når noen finner motet og styrken til å fortelle blir veien mye lettere for andre. Derfor har jeg så enorm respekt for de mennene som har dratt i gang nettstedet utsattmann.no. Spre ordet om denne siden! Jeg tror den vil være av stor betydning for mange menn. Her er

I denne sammenhengen blir design selvsagt veldig interessant. Tema for konferansen var derfor Inclusive Design, med mål om å bidra til ideer og bevisstgjøring rundt hvordan design kan lette hverdagen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hvis flere designere og bedrifter tar dette på alvor, så blir det litt lettere å nå målet om å få flere funksjonshemmede i arbeid. I dag har vi en stor ubenyttet ressurs, og svært mange mennesker med mye å gi er satt på sidelinjen i arbeidslivet vårt. Et universelt utformet Norge er derfor en investering som vil gi stor avkastning, både menneskelig og økonomisk.

Foto: Erlend Sæteren, Norsk Designråd

Jeg har invitert til Inkluderingsdebatten 2010 for å endre premissene for hvordan vi diskuterer integrering i Norge. Derfor fikk Kristine Henriksen fra Statistisk Sentralbyrå innlede om fakta om innvandrerbefolkningen først. Denne diskusjonen skal baseres på kunnskap, ikke svogersosiologi. I tillegg er mitt mål at debatten i større grad skal føres med alle den angår, ikke bare handle om dem. Derfor var et mål med møtet at folk selv skulle få sette dagsorden med sine spørsmål og meninger.

Jeg synes vi klarte begge deler, men det siste målet kan vi få til enda bedre. Jeg hadde samlet et sterkt panel på seks, med folk som Abid Raja, Kadra Yusuf og Christine Meyer, hvor flere hadde mye på hjertet. Selv om det ble tid til mange innlegg fra salen, skulle jeg ønske vi hadde fått enda mer rom for tankene til bergenserne som hadde møtt fram. Derfor tenker jeg å justere opplegget litt til de neste folkemøtene, da skal vi ha færre i panelet og mer tid til folks innspill.

Inkluderingsdebatten skal nemlig fortsette til høsten. Da planlegger vi tre folkemøter til. I disse dager skal vi bestemme oss for hvor de bør være. Er det steder i Norge som lykkes særlig godt med integreringen, eller som har spesielle utfordringer? Burde byen du bor i bli vertskap for et folkemøte? Kom gjerne med forslag om hvor jeg bør reise med de neste folkemøtene her på bloggen!