I går var hele regjeringen ute i landet, vi besøkte ulike fylker for å lytte og lære. Jeg setter utrolig stor pris på sånne dager, når jeg får god tid til å sette meg ned og høre på råd og innspill fra folk. Jeg og Hanne Bjurstrøm tok turen til Hamar. Jeg hadde møter med barnevernsansatte og var i Hamar OL-amfi for å besøke ungdom som er med på Storhamar Dragons prosjekt Jobbsupport, et tiltak for å gi skoletrøtt ungdom jobbpraksis og motivasjon for arbeid og utdanning. På kvelden møtte 120 mennesker opp til åpent rødgrønt møte om barnevern, fattigdom og frafall på Folkets hus.

Og så møtte jeg damene på bildet, Christel og Victoire. De er med på Likestillingssenterets mentorprogram “Velkommen inn”. Det går i korthet ut på at en kvinne fra lokalmiljøet tar mentoransvar for en innvandrerkvinne, og hjelper til med å forstå alle de kulturelle og sosiale koder som skal knekkes for å lykkes i Norge. Gjennom samvær læres bedre norsk, og mentorene kan hjelpe kvinnene med å finne fram i de ulike mulighetene de har til å lære språk, få arbeid og ta utdanning. Et veldig inspirerende eksempel på integrering i praksis!

I Norge har denne prosessen gått langt treigere enn i nabolandene. Det er fortsatt påtakelig hvor mye bedre det økologiske utvalget er i et svensk supermarked. Likevel har det skjedd enormt mye på de ti årene siden jeg gikk ut av Landbrukslagets kontor, den dagen jeg dimmet etter fjorten måneders tjeneste. Den rødgrønne regjeringen har betydd svært mye for utviklingen av et mer miljøvennlig landbruk. Vårt ambisiøse mål er at 15 prosent av matproduksjonen og forbruket skal være økologisk innen 2015.

Det er et tøft mål å nå. Men i vår regjeringstid har det økologiske arealet til nå økt med 30 prosent. Cirka 2900 produsenter har økologisk drift. Og produktene deres selges i stadig flere butikker, salget av økologisk mat er mer enn tredoblet siden den rødgrønne maktovertakelsen for fem år siden.

I dag skal jeg holde innlegg om forbrukermakt og økomat på Nasjonal Økokonferanse på Bygdøy. Det gjør også kollega Lars Peder Brekk. Slik viser vi at regjeringen har tenkt å fortsette satsingen.

Jeg velger økologiske produkter når det alternativet finnes i butikken. Jeg ser det som et bidrag til bedre forvaltning av matjord, lavere klimagassutslipp og bedre dyrehold.

Hva skal til for at du velger å kjøpe mer økologisk mat?

Foto: Birgitte Sværke Pedersen/Flickr

Akkurat nå har den borgerlige Alliansen et forsprang på målingene, men det er ikke større enn at de rødgrønne kan hente det inn i innspurten. På tirsdag la Vänsterpartiet, sosialdemokratene og miljøpartiet fram den rødgrønne regjeringsplattformen. Det er et inspirerende dokument, med mange konkrete forslag og en tydelig kursendring.

Noen tips til deg som vil følge valgkampen:
Aftonbladets oversikt over utviklingen på målingene
De rødgrønnes valgside
Alliansens valgside
Venstresideavisen Flammans valgblogg
Ali Esbatis blogg
Vänsterleder Lasse Ohlys bildeblogg
Proffstyckarna

Foto: De rödgröna

INTEGRERINGSDEBATTEN når stadig nye lavmål. Sistemann ut var stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde som raust delte redselen sin med oss. Nok en gang er det fryktens retorikk som får dominere, i stedet for konkret integeringspolitikk. Der har Frp ingenting å bidra med. Tybring-Gjedde representerer et parti som ikke har noen strategi for integrering. Jeg ønsker å konsentrere meg om hovedoppgaven: En nyansert integreringspolitikk som gjør at flere lærer norsk og tar utdanning, får jobb og tar aktivt del i samfunnet.

Integrering er en toveis prosess. Både storsamfunnet, og menneskene som kommer til oss må tilpasse seg. Vi skal stille krav, og kravene skal gå begge veier. Staten skal legge til rette for opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og til et arbeidsliv og velferdsordninger som gjør at ingen trenger å leve i fattigdom. Vi skal stille krav til arbeidsgivere om å få bukt med diskriminering. Kreve at folk flest mobiliserer mot hverdagsrasisme. Storsamfunnet må sørge for at det finnes rom for alle.

Så skal vi stille krav til de som kommer hit om å lære norsk og prøve å få jobb. Om å tilpasse seg det vi vil skal være ufravikelige, felles verdier i det norske samfunnet. Bekjempe holdninger i egne miljøer som vil isolere seg fra samfunnet. Om å delta på fellesarenaer.

Det er naivt å tro at en slik gjensidig tilpasning kan skje uten konflikter. Poenget er hvordan vi håndterer konfliktene. Vi må kreve at ulike posisjoner baseres på faktisk kunnskap om samfunnet vårt, ikke svogersosiologi og generalisering. En kunnskapsbasert debatt vil vise oss at det går bedre med integreringen i Norge enn de fleste tror. Dernest at de problemene som får dominere dagsorden, er reelle problemer. De skal ikke bortforklares, men adresseres.

Hvordan går det med integreringen? I virkeligheten lykkes vi bedre enn mange ser ut til å tro. Innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet er relativt god. Forskjellen mellom innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet og befolkningen ellers er ca. 8 prosent. I Sverige og Danmark er differansen 14 prosent.

Flere innvandrere lærer seg norsk. Antallet til frivillig avsluttende prøve er økende. I fjor avla ca. 10 000 kandidater prøve, mot 4-5 000 for noen år siden. Flere består også prøvene; første halvår i 2009 hadde 3 av 5 bestått skriftlig prøve og 9 av 10 muntlig.

Levekårsforskjellene minker. Forskjellene mellom innvandrere og resten av befolkningen er mindre på viktige levekårsområder enn før. Færre innvandrerbarn lever i fattigdom i Norge enn i våre naboland.

Flere tar høyere utdanning. Mens 30 prosent av alle i aldersgruppen 19 — 24 deltar i høyere utdanning, er tallet 35 blant norskfødte med innvandrerforeldre. Blant kvinner i denne gruppen er tallet 40, mot 36 prosent blant kvinner generelt.

DE STØRSTE UTFORDRINGENE vi står overfor er blant annet at arbeidsløsheten blant innvandrere er rundt tre ganger høyere enn i befolkningen ellers. Dette handler delvis om kort botid, språk og kvalifikasjoner, og problemer med å få godkjent tidligere utdanning. At vi har mindre bruk for ufaglært arbeidskraft. Eller om overrepresentasjon i konjunkturutsatte virksomheter. Og det handler om diskriminering. Morten får lettere jobb enn Mohammed.

Innvandrerbefolkningen er dessuten marginalisert på alle områder hvor det utøves samfunnsmakt. Uten representasjon er det vanskelig å både kreve sin rett og bli avkrevd sin plikt. Etniske minoriteter er underrepresentert i Stortinget, blant velgerne på valgdagen og i fagbevegelsen, i næringsliv og styrerom.

Frafallet i videregående er også høyt blant unge med innvandrerbakgrunn. Særlig gjelder dette unge gutter. Nasjonale prøver har vist at elever med innvandrerbakgrunn har dårligere læringsutbytte enn andre.

Og vi vet at likestillingen har kommet kortere i en del innvandrergrupper enn i samfunnet som helhet, blant annet fordi vi har innvandring fra land som har kommet kortere enn Norge på veien mot kvinnefrigjøring. Det er derfor en viktig utfordring å styrke minoritetskvinners stilling i det norske samfunnet.

HVORDAN SKAL VI møte utfordringene? Det tredje standpunkt innebærer at vi skal være én nasjon som gir innbyggerne like rettigheter og muligheter. Det som binder oss sammen er ikke hvor lang slektstavle vi har i Norge, men at vi bor her og er glad i dette landet. Det handler om at nasjonen skal ha noen felles, ufravikelige verdier. Mangfold betyr ikke verdinøytralitet. Tvert imot blir det med økt mangfold ekstra viktig å diskutere hvor vi skal kreve tilpasning og hvor vi skal kjempe for retten til forskjellighet. Vi må kreve at spillereglene skal respekteres av alle, og at alle skal tilpasse seg dem. Det tredje standpunkt handler om å akseptere religiøst og kulturelt mangfold utover disse felles grunnverdiene. Hva du tror på, hvordan du kler deg og hva slags mat du spiser er irrelevant for din plass i det norske fellesskapet.

Hvordan virkeliggjøre det tredje standpunkt? Vi vil utvide antall norsktimer for nyankomne fra 300 til 600 timer. Vi skal løfte folk med minoritetsbakgrunn fram til viktige posisjoner og ønsker å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn inn i politikken. Vi skal fortsatt styrke innsatsen på kvalifisering til arbeidsmarkedet, og bekjempe diskriminering i arbeidslivet.

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant fattige barn. Vi må få flere kvinner ut i jobb og sikre en akseptabel levestandard for barn og unge.

Vi mener også at barnehagereformen og vår innsats mot frafallet i videregående skole kan bli den mest effektive inkluderingspolitikken. Ikke minst mener vi et samfunn med en raus velferdsstat, regulert arbeidsliv og små forskjeller er et inkluderende samfunn.

INTEGRERINGSPOLITIKKEN i Norge står foran et veiskille. På den ene siden står de som tror på en konfronterende assimileringspolitikk. På den andre står vi som ønsker en mer nyansert og virkelighetsnær inkluderingspolitikk. Veivalget avgjør hva slags Norge vi får. Vi har alle forutsetninger for å lykkes som et mer mangfoldig samfunn. Resultatene så langt viser at vi har evnen til det. Nå gjelder det å ha viljen også.

Hva er viktigst i integreringspolitikken? Hva slags klær folk har på seg? Eller om mennesker med ulik bakgrunn lærer norsk og kommer i arbeid og utdanning? Jeg er suverent mest opptatt av det siste. Integreringspolitikken må framover handle om å gjøre mest mulig av det vi vet virker.

Jeg har vært en tur på Linderud og besøkt Midia Hussein. Midia deltar i programmet Ny sjanse, som mitt departement har ansvaret for. Gjennom Ny sjanse driver vi oppsøkende virksomhet for å få hjemmeværende minoritetskvinner til å bli med på norskopplæring og praksis i arbeidslivet. Responsen er kjempegod, og for mange blir dette det avgjørende steget over i full deltakelse i det norske samfunnet.

Men ærlig talt: dette er et bevisst spill fra Frp, og følger det samme skjemaet partiet har brukt i årevis. Når det blir litt stille rundt dem, som nå når Høyre stormer fra Frp på meningsmålingene, kommer en av partiets backbenchere med et ekstra ufint utspill med tilhørende ekstra kontroversiell ordbruk. Han får masse oppmerksomhet, får dagsorden til å handle om Frp igjen, og sender et tydelig signal til de deler av befolkningen som trenger å minnes om at det er viktig å være mot innvandrere.

Spillet rundt dette utspillet har også videre vært akkurat som det pleier: Først går partiledelsen ut og markerer forsiktig avstand. Siv Jensen passer på å vise andre potensielle velgere at hun er mer ansvarlig og anstendig enn Tybring-Gjedde, men for all del ikke så kraftfullt at verdien av partifellens budskap blir ødelagt. Så avsluttes det hele med at mannen bak utspillet på forutsigbart vis utroper seg selv til offer og er indignert over å bli “fremstilt som rasist”. Det heler følger et slags innøvd rituale.

Selvsagt er det grunnlag for indignasjon. Selvsagt må vi ta til motmæle, slik Marte Michelet utmerket gjør i Dagbladet i dag. Men er dette virkelig nyhet nok til å være verdt side etter side på VG Nett, og egen debatt i Dagsrevyen? Denne gangen droppet jeg pressemeldingen og debattutfordringene.

De tyske sosialistene er opptatt av å lære av erfaringene med det rødgrønne samarbeidet i Norge, og har tatt mål av seg til å skape et lignende samarbeid i Tyskland. Nå reiser Lötzsch rundt til søsterpartiene i Norden og Nederland, for å høre hva vi kan bidra med av nyttige lærdommer. Det som skjer i Tyskland viser at venstresiden kan vokse seg slagkraftig og sterk, og er en inspirasjon for SV også.

I tillegg har Gesine Lötzsch bakgrunn i bydelen Lichtenberg i Berlin, hvor partiet lenge har stått i spissen for utvikling av deltakende budsjettering – som jeg skrev bok (Deltakerne) om i fjor. Jeg lovet derfor å forsøke å få til et besøk i Berlin, for å se resultatene av Die Linkes deltakende demokrati med egne øyne.

Foto: Die Linke

I går hadde Liv Signe Navarsete og jeg rådslag om integrering i kommunene i Ås. Vi samlet blant annet flere ordførere til å gi oss innspill om hvordan de integrerer innvandrere i sine kommuner. Alle la mye vekt på språkopplæring og på Introduksjonsprogrammet, som har en viktig del av æren for at færre innvandrere nå lever på sosialstønad.

Arne la dessuten vekt på sosiale nettverk som en nøkkel til god integrering. Muligheter for jobb og utdanning må være på plass, men også muligheten for et sosialt liv. For små kommuner er det alfa og omega når det gjelder å hindre at nyankomne innbyggere flytter videre til storbyene. I Vinje har blant annet kvinnenettverket Kjerringråd vært veldig viktig for å knytte sammen nye og mer etablerte Vinjekjerringer.

Vinje kommune har sagt ja til å bosette ti nye flyktninger i år. Kommunestyret har eksplisitt sagt at de kan tenke seg flere somaliere. Det er et tydelig signal i en tid hvor nettopp denne gruppen møter mange fordommer. Men det er også en rent praktisk side ved det, integreringsarbeidet går lettere når flyktninger også får nettverk av mennesker med bakgrunn fra samme del av verden på sitt nye hjemsted. Mange har mye å lære av folket i Vinje!

Barn på barnevernsinstitusjon har ekstra stort behov for vår omsorg og beskyttelse. Samtidig står institusjonene overfor mer komplekse ufordringer enn før. Regjeringen sender nå derfor ut høringsnotat om revidering av forskriften om rettigheter og bruk av tvang.

Vi opplever stadig at noen mener det finnes enkle svar på vanskelige spørsmål i barnevernet. Høyres Linda Cathrine Hofstad Helleland mener at vi må bruke mer tvang i barnevernet. Jeg mener at mer tvang ikke nødvendigvis er svaret. Ingen tiltak i barnevernet er så omfattende og alvorlige som å ta over ansvaret for et barn. Når det offentlige noen ganger gjør dette, må vi også sørge for at barnet får best mulig omsorg der det skal bo. For barn som bor på institusjon er det de ansatte som ivaretar den daglige omsorgen for barna. De ansatte må sørge for barnets behov for trygghet, beskyttelse og tillit, og gi barnet anledning til å utfolde seg og vokse. Målet er at beboerne i størst mulig grad skal ha et normalt liv.

Forskriften om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon (Rettighetsforskriften) har vært mye diskutert de senere årene. I utkastet til forskriftsendringer foreslår vi visse endringer. Vel så viktig synes vi likevel det er å tydeliggjøre den adgangen til bruk av tvang som allerede finnes.

Våre viktigste forslag til endringer i forskriften er:
- Adgang til å foreta ransaking når institusjonen har mistanke om at et barn oppbevarer tyvegods, skadelige medikamenter eller brukerutstyr.
- Bestemmelsen om begrensninger i retten til telefonkontakt og lignende utvides til å gjelde alle elektroniske kommunikasjonsmidler.
- Anledning til å fastsette begrensninger i atferdsplasserte ungdoms adgang til å bevege seg fritt innenfor institusjonen.

Ansatte i barnevernsinstitusjoner møter ofte dilemmaer i det viktige arbeidet de gjør. De må hele tiden balansere mellom å beskytte barna og gi dem tillit for at de skal vokse opp til å bli trygge, selvstendige personer. Vi kan for eksempel ikke tolerere at barn på institusjon ruser seg og rømmer. Men hvor lenge skal barnet leve bak låste dører? Hva skal til for å gjenopprette tilliten til barnet? Hvor går grensen mellom tvang som er nødvendig for å beskytte barnet, og tvang som krenker barnets integritet?

Det bor i dag i underkant av 1400 barn og unge i barnevernsinstitusjoner i Norge. Disse er som alle mennesker ulike, og skal ivaretas deretter. Noen er stille og forsiktige, mens andre er frustrerte og utagerende. Som alle barn er de sårbare og trenger trygghet og stabilitet. Alle skal ivaretas på en måte som gjør at de kan trives og utvikle seg til å bli selvstendige voksne.

Et ledd i god barneomsorg er å sette grenser for barnet. Nødvendig grensesetting skal derfor være en del av omsorgen overfor barn på institusjon. Grensesetting innebærer også at voksne noen ganger må bruke makt og tvang overfor barn. Barneloven er ikke til hinder for at vi kan avverge at barn skader seg selv eller andre, og da må vi noen ganger bruke tvang. Samtidig mener jeg at det må stilles strenge krav til personalets opptreden og evne til å finne andre løsninger enn bruk av tvang.

Vi ser at det har vært en økning i tvangsbruken på institusjonene i Norge. I fjor kontrollerte fylkesmannsembetene i underkant av 8000 protokoller der institusjonene redegjør for en eller flere tilfeller av tvangsbruk. Ansatte har blant annet funnet det nødvendig å bruke tvang i akutte faresituasjoner der ungdom risikerer å skade seg selv eller andre, i forbindelse med ransaking av personlige eiendeler og beslaglegging av rusmidler eller farlige gjenstander.

Endringsforslagene og presiseringen av bestemmelsene vil gjøre forskriften tydeligere. Alle dilemmaer lar seg imidlertid ikke løse gjennom endringer i regelverket. Forholdet mellom barns rettigheter og bruk av tvang er et grunnleggende tema i barnevernet, og det er viktig at dette temaet løftes fram i det offentlige ordskiftet. Når forskriften nå sendes ut på høring er det derfor avgjørende at flest mulig uttaler seg. Høringsinstansenes tilbakemeldinger vil være viktige for departementets arbeid med barns rettigheter og omsorg på institusjon.

Det er min oppgave som barneminister å sørge for at regelverket ivaretar barnet, samtidig som det skal være tydelig og anvendbart for de ansatte. Bruk av tvang er noen ganger nødvendig. Jeg ønsker likevel å få ned bruken, og heller anvende ressursene på de gode alternativene. For barnas beste.

Foto: tabrandt, http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

Det er ikke bare elektrisk kraft i Hardanger. Det er mye politisk kraft også!

Kampen om mastene i Hardanger har alltid handlet om noe mer enn master. For folk på Vestlandet har det handlet om å bli hørt. Motstanden mot luftspenn mellom Sima og Samnanger i vår region har vært kompakt og enstemmig. Å lede på en god måte handler om å lytte, og å ta folkemeningen på alvor i vanskelige saker. Derfor er det viktig og riktig at regjeringen ser på sjøkabelalternativet på nytt.

SV har hele tiden jobbet for en slik gjennomgang. Det er fordi vi tror det finnes bedre alternativer enn luftspenn for å skape sikkerhet for bergensernes strømforsyning. Men også fordi prosessen i seg selv er viktig, folk i Hordaland ønsker trygghet for at alternativer har vært godt nok vurdert. Det er et paradoks at planer om store kraftledninger ikke krever samme omfattende behandling som veiprosjekter. Begge deler kan innebære store naturinngrep. Det som har skjedd i Hardanger bør derfor utløse en debatt om hvordan vi kan sikre bredere deltakelse i slike beslutninger i framtiden. Miljøvernministeren peker nettopp på dette i et intervju med Aftenposten i helgen. Der foreslår min partifelle Erik Solheim at bedre lokal medvirkning og påvirkning fra berørte kommuner skal sikres, og at planer alltid vurderes av en tredjepart. Miljøverndepartementet og Olje- og Energidepartementet skal nå se på hvordan lovverket kan forbedres. Det kan bli en av de viktige endringene som kommer ut av debatten om kraftlinjen i Hardanger.

SV var, sammen med Venstre, det eneste stortingspartiet som løftet motstand mot luftspenn i Hardanger som nasjonal sak før valget i fjor. Det ble ikke akkurat noe brakvalg for partiene som satset på miljøsaken i valgkampen. SV gikk tilbake, og Venstre havnet under sperregrensen. Vi jobber imidlertid hardt videre for våre standpunkt, med de muskler vi har. Sommerens opphetede debatt om Hardanger har vist at miljøengasjementet blant folk flest er større enn valgresultatet skulle tilsi. Mange mennesker gikk langs stier og veier i Hardanger i helgen, for å vise at de ønsker å bevare naturen langs fjorden. At regjeringen lytter viser at vanlige folk vestpå slett ikke er maktesløse. Det er også et sunnhetstegn for demokratiet. Sterkt grasrotengasjement finnes, Vestlandet har politisk kraft og slikt engasjement blir hørt. De som mener folk ikke bryr seg, eller at ingen hører på vestlendinger når de bryr seg, tar feil. Alt dette er en styrke for vårt politiske system, og for kvaliteten på beslutningene som blir tatt.

Så gjenstår det å se hva gjennomgangen av sjøkabelalternativet vil vise, og hva konklusjonen blir. Mitt mål er det samme som det har vært i flere år: å finne et bedre alternativ enn luftspenn langs Hardangerfjorden.

Foto: mkhalili, http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en