rettvenstre.no

It`s the people, stupid!

Klassekampen trykker også en kronikk om boken vår i dag, i tillegg til et intervju som du må til papiravisen for å lese:

Det kunne vært underholdende. Vi kunne hovert nå, hadde det ikke vært for at finanskrisen først og fremt rammer de som har latt seg lokke til å kjøpe hus med lån de aldri hadde mulighet til å betjene, eller spille bort pengene til folket i kommunen de er valgt til å styre. Det er fristende å le av hvordan markedsliberalismens små og store profeter nå hoster opp den ene bortforklaringen dårligere enn den andre. Latteren setter seg fort i halsen når en ser mennesker i USA bo i telt. Det er et tragisk monument over en politikk har latt veldig få ødelegge veldig mye for veldig mange.

At høyresidens frihetsrevolusjon har gått tom for damp, trenger dessuten ikke bety at venstresiden står foran en virkelig offensiv. Det avhenger av om vi klarer å gjenskape vår forandringskraft, av om vi har ideer og bevegelser med styrke nok til å skape grunnleggende forandring. I en meningsmåling i 2003 erklærte 51 prosent av Oslos befolkning seg som sosialister eller sosialdemokrater. Det er også uttrykk for en bevegelse i samfunnet vårt. Etter mange år med fokus på individualisme og selvrealisering, innser stadig flere at nettopp dette er avhengig av sterke fellesskap. Vi vil i årene som kommer få se et økende ønske om mer samfunn og mer kollektiv. Ikke fordi folk blir mindre opptatt av individuell frihet, men fordi sammenhengen mellom de to er blitt åpenbar. Raknende felleskap skaper mer utrygghet og færre muligheter for individet.

I et slikt perspektiv blir sosialismens comeback som alternativ samfunnsmodell med appell til brede grupper mulig. Men det må være en ny sosialisme. Disse brede gruppene moderne, ressurssterke samfunnsborgere kommer ikke til å slutte opp om en paternalistisk og statsstyrt sosialisme. Det var en modell født av nød, og kampen for brød. De kan derimot slutte opp om en sosialisme, som gir dem mer makt over eget liv og samfunnet rundt seg, som tilbyr oss noe markedsliberalismen aldri kan: en rettferdig fordeling av innflytelse og påvirkning.

Vi tror ikke på utopier. Venstresiden trenger ikke flere framtidssamfunn som bare har vokst fram på skrivebordet til utspekulerte raddiser. Det er verken ønskelig eller mulig å skildre i detalj hvordan samfunnet skal se ut om ti eller femti år. Det vi trenger er alternativene fra virkeligheten, de som i kraft av sine eksempler er fortellinger om framtiden. Slike eksempler har vi reist på leting etter, og det vi har funnet presenterer vi nå i boken “Deltakerne. En reise i demokratiets framtid.” De kan være bruddstykker, ofte bare en forsiktig begynnelse, men likevel peker de ut en retning som vi kan bevege samfunnet etter, noen løfter om hva vi kan få til.

Det første løftet er at demokratiets rekkevidde kan utvides. Hvorfor skal demokratiet stoppe ved inngangsdøren til bedriftene? Vi har besøkt arbeidereide bedrifter i Baskerland og i Trondheim. Mondragon Corporacion Cooperativa og Kantega utfordrer forestillingen om kapitalismens overlegne effektivitet, ved å vise hvilken energi som kan utløses gjennom å dele eierskapet og makten i næringslivet. Mondragon har gjennom sitt samvirkebaserte banksystem også løst arbeiderstyrte bedrifters evige problem, tilgang på kapital, på en måte som viser at innovasjon og nyskaping kan sikres på andre måter enn å la noen få mennesker få kontrollere store deler av samfunnets ressurser. Det er på tide at tilrettelegging for flere arbeidereide bedrifter settes høyere på venstresidens dagsorden.

I Moss og i Newcastle har vi truffet kommunalt ansatte som har fått makt over egen hverdag, og forbedret både sin egen arbeidsplass og tjenestene de utfører. Etter nyliberalismens privatisering og markedsorientering må pendelen nå svinge mot å erstatte marked med mer fellesskap og offentlige løsninger. Men da må det offentlige være noe som tilhører folk flest, ikke noe folk opplever at de ikke kan påvirke. Å slippe løs kreativiteten til de hundretusener av nordmenn som jobber i det offentlige, og å gi makt til de enda flere som bruker offentlige tjenester, vil gi en enorm drahjelp i kampen for å fortsette utviklingen fra privatisering til et sterkere fellesskap.

Det andre løftet er at demokratiet kan demokratiseres. Fra Sevilla og Porto Alegres deltakende budsjettprosesser har vi sett hvordan politisk makt kan bli allemannseie. Når det deltakende demokratiet i disse byene år for år har vokst i omfang er det en erfaring som viser at politikken slett ikke trenger å være forbeholdt politikerne. Og den viser hvordan deltakelse skaper et annet demokrati, hvor de folkevalgte står mer ansvarlig overfor folk selv. Dessuten at bedre løsninger blir resultatet når flere menneskers kunnskap og innsikt får prege beslutningene. Deltakelse kan fylle demokratiet med nytt innhold, befeste det mot angrepene fra høyresiden og endre maktbalansen i samfunnet bort fra særinteressene som har så stor påvirkning på politikken i dag.

Det tredje løftet er at demokratisk forandringskraft kan mobiliseres, også i vår tid. Det har vi sett i London hos lokalmiljøaktivistene i London Citizens, og i Nederland hos Sosialistpartiet som nekter å isolere seg i møterom, men heller banker på dører for å høre hva folk tenker. Forutsetningen for å skape mer demokrati er at det finnes organisert folkemakt, som kan kreve og skape slik forandring.

Å utvide demokratiets rekkevidde. Å demokratisere demokratiet. Å mobilisere demokratisk forandringskraft. Det må være stikkordene for morgendagens venstreside. Bill Clinton visste at det var økonomien det handlet om, da han førte sin første presidentvalgkamp. Ingen skulle glemme det. It`s the economy, stupid, sto det på veggen i hans valgkamphovedkvarter. Nå er det folk det handler om, om å skape et samfunn hvor makten er innen rekkevidde for folk flest. Det er den store framtidsoppgaven venstresiden må samle seg om. De kommuneansatte som forandret arbeidsplassene sine i Newcastle hadde sitt eget slagord, som venstresiden må henge opp på våre vegger: It`s the people, stupid.