Jensen-refleksjoner II: Flukten fra det liberale
Oppfatningen av hva demokrati skal bety har vært en avgjørende skillelinje mellom høyre og venstre de to siste århundrene. Venstresiden har sett på demokrati som flertallstyre, og som det avgjørende virkemiddel for å omfordele i tråd med flertallets interesser. Høyresiden har alltid vært opptatt av å forsvare mindretallsprivilegier.
På sitt beste har imidlertid den liberale høyresiden vært prinsippfast opptatt av å beskytte individet mot statlige inngrep i politiske rettigheter og privatliv. På sitt verste har venstresiden vært for lite opptatt av slike grunnleggende liberal-demokratiske prinsipper. Den moderne venstresiden legger derfor like mye vekt på begge disse forståelsene av demokrati. Den høyresiden som nå vokser fram er like frynsete på begge.
Siv Jensen leder landets suverent største høyreparti. Hun er kanskje liberalist, men hun er ikke særlig liberal. Å gi staten nye maktmidler til å gripe inn i den enkeltes liv er Jensens resept. Mer overvåking og mindre rettssikkerhet går igjen i hennes forslag til tiltak mot “terrorfaren” i Norge. Stat og politi skal få vide fullmakter til å overvåke og granske innbyggerne.
Etter 11 september har de partiene som kaller seg liberale gått i spissen for innskrenkninger i de borgerrettigheter de selv var med på å kjempe fram, for eksempel gjennom de såkalte antiterror-lovene som er vedtatt i land verden over. Det er den sosialistiske venstresiden som, nesten aleine, har stått for motstanden. Det var illustrerende i så måte at det var en justisminister fra Venstre som la fram både den norske antiterror-loven og forslag om mer bruk av romavlytting, og at SV var det eneste partiet på Stortinget som stemte mot.
Det er ikke et paradoks når politikere og ulike myndigheter vil forsvare demokratiet ved å innskrenke det, skrev Dagbladets John Olav Egeland i en kommentar jeg ofte har vendt tilbake til.
Tvert imot stemmer det helt med terrorismens ABC. Det er ikke statsmaktens autoritet som utfordres, men den helt frivillige tilliten som har skapt den. Terror er først og fremst et angrep på liberale verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet. Metoden er å stimulere autoritære og fundamentalistiske krefter som også finnes i folkestyrte samfunn. Derfor ser vi at hegemoniske ideer i forening med nykristen tankegang har vind i seilene i mange vestlige samfunn.
Gjennom overvåking, nye terrorlover og medienes selvsensur kan vi ane konturene av det postdemokratiske samfunnet – en tilstand som også kan beskrives som grå fascisme. Den vil ikke komme med ridestøvler og struttende skjortebryst, men liste seg inn i våre liv gjennom mange små tiltak som i sum innskrenker vår frihet og våre rettigheter.
Slik henger terrorkrigens onde sirkel og høyresidens flukt fra det liberale uløselig sammen. Kampen mot høyrepopulismen er derfor også en kamp for liberalitet og åpenhet.
Dette er retorikk vi må høre mer av, Audun. Jeg tror du er på sporet.
Godt skrevet, Audun. Rent bortsett fra at «terrorkrigen», som jeg har forsøkt å si i noen år nå, ikke er en «ond sirkel», ikke er en sirkel i det hele tatt, men en bred og høyreekstrem front, fra ende til annen.
Krigen mot muslimene kan derimot *bli* en sirkel, dersom de høyreekstreme (og nå også de rødgrønne agnslukerne) lykkes med å marginalisere og utdefinere muslimene i så ekstrem grad at noen av dem føler for å ta opp kampen. Enten de nå sluker agnet om at terroren de siste 5 år var iscenesatt av muslimer, ved muslimer og for muslimer, eller de gjennomskuer dette og bare handler terroristisk i ren frustrasjon og desperasjon.
«Terrorkrigen» kan i beste/verste fall bli en selvoppfyllende profeti, slik jeg ser det.
Dette med selvoppfyllende profeti er jeg helt enig i. Det er nettopp dette jeg mener med den onde sirkelen. Noen gjør sitt beste for at det de sier de frykter, skal bli virkelighet.
Selvsagt gjør de det. Da får de jo bevis for sine brune sympatier.
EKKO – ekko – ekko
[...] Typisk nok er Fremskrittspartiet det eneste partiet som åpent støtter direktivet. Jan Arild Ellingsen sier vi må stole på myndighetene. Det viser hvor langt Frp har gått, fra å være selverklærte talsmenn for den lille mann, til Norges mest nesegrust statsbeundrende parti. Det er, som jeg har skrevet om før, langt fra liberalisme til liberalitet. [...]