Folkets nei! Femten år etter
Det er kveld, 28.november. Jeg husker tilbake til en annen slik høstkveld, for nøyaktig femten år siden. 17 år gammel snek jeg meg forbi dørvaktene på utestedet Banco Rotto i Bergen, og kastet meg inn i den elleville seiersfesten til nei-siden. Innspurten før folkeavstemningen var den første politiske kampanjen jeg var med på. Skolen min, BHG, var delt omtrent på midten og mange av elevene var aktive i EU-kampen. Ja-siden hadde den ene veggen i foajeen på den gamle skolebygningen i Kalfarveien, vi hadde den andre. Den klistret vi ned med veggaviser fra Ungdom mot EU, og ettermiddagene denne høsten ble jeg mer og mer oppslukt i løpeseddelutdelinger, plakatklistring og aksjoner. Selv fikk jeg ikke stemme før året etterpå, men det skulle ikke stå på innsatsen! Det ble begynnelsen på mitt politiske liv, og uten den grensesprengende kvelden 28.november 1994 vet jeg ikke om jeg ville drevet med det jeg gjør i dag. Mot alle odds var vi med på å slå en nesten samlet samfunnselite, og vi ungdommene lærte oss at sterk tro og hardt arbeid kan flytte fjell.
Noen venter på at SV skal snu i EU-saken, og håper det skal utløse en ny folkeavstemning. Meg må de vente lenge på. Jeg har bare blitt sikrere på mitt nei i det siste. Det er blant annet fordi EU fortsatt mangler et fungerende demokrati, og samtidig tar fra de nasjonale demokratiene stadig mer makt på viktige samfunnsområder. Særlig bekymret er jeg for hvordan EUs domstol er i ferd med å endre maktforholdene i europeisk arbeidsliv, slik Dag Seierstad skriver om i sin nye bok.
Jeg tror ikke det blir noen ny folkeavstemning om EU. Skremslene fra 1994 viste seg å ikke slå til. I stedet har vi mer frihet til å utvikle landet vårt som vi vil, og til å spille en uavhengig rolle i verden. Nei til EU skal feire i helgen. Gratulerer med dagen!
