rettvenstre.no

Fryktens eller håpets tiår?

Som nevnt i går: Jeg har tenkt litt de siste dagene om årsskiftet og det nye tiåret, og skrevet noen ord om det:

Historien følger ikke kalenderens rigide inndeling i tiår og århundrer. Vår trang til å dele den i passe stykker, og gi hvert tiår sine bestemte karaktertrekk, kan derfor forvirre mer enn det forklarer. Ingen kan forstå 1990-årene uten å begynne med 1989. Og den utviklingen Berlinmurens fall skapte, en euforisk tro på markedet og den vestlige verdens overlegenhet, tok ikke slutt ved århundreskiftet. I stedet ebbet den gradvis ut i møte med nye historiske hendelser, i løpet av det tiåret vi forlot forrige uke: terrorangrepet på USA, Kinas voldsomme vekst, FNs klimapanel og den mest alvorlige økonomiske krisen på mange tiår.

Likevel faller jeg for fristelsen til å skrive ned noen tanker om det nye tiåret. Fordi vi har godt av å løfte blikket. Og fordi nettopp disse voldsomme begivenhetene som har formet årene vi legger bak oss, også vil forme dem som kommer. I møte med dem må vi velge mellom en politikk basert på frykt for framtiden, og en politikk basert på håp. Fryktens politikk er den som skritt for skritt vil bringe oss i retning av en tilstand med økt mistenksomhet og konflikt mellom ulike etniske grupper og religioner. Minaretforbudet i Sveits, mordforsøket på den danske tegneren Kurt Westergaard og den fortsatte opptrappingen av krigen i Afghanistan kan på ulike vis representere konsekvensene. Det er de neste årene som avgjør om vi vil klare å bryte denne farlige spiralen. Håpets politikk er å bekjempe diskriminering, samtidig som vi bygger det flerkulturelle samfunnet på noen ufravikelige felles verdier om demokrati, sosial likhet og likestilling. Håpets politikk er å overvinne troen på at terror kan bekjempes med krig.

Fryktens politikk er den som gjør redselen for å bære en litt større del av byrden enn andre, større enn viljen til å stoppe klimaendringene. Vi har svært dårlig tid, hvis vi skal nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Det betyr at de nærmeste årene er tiden for konkret handling. Vi trenger store investeringer i ny teknologi, ny energi, grønt næringsliv og jernbane. De store utslippskuttene kan ikke lenger skyves inn i en fjern framtid, de må for alvor begynne i tiåret vi nå går inn i. Mangelen på forpliktelser i København før jul, må ikke ta fra oss håpet. Vi har ikke tid til sånt nå, håpets politikk er å kjempe videre for en global og radikal klimaavtale.

Bankene og finansakrobatene som skapte den økonomiske krisen har i stor grad gått fri fra dens konsekvenser. Det er vanlige mennesker i en rekke land som betaler prisen for spekulasjonsøkonomien, med stigende arbeidsløshet og kutt i velferd som følge av økt offentlig gjeld. Fryktens politikk vil være å bøye av for pengemakten, og la de rikeste beholde sine privilegier. I stedet bør dette tiåret handle om omfordeling, og om sterkere styring av økonomien. Den skal være vår tjener, ikke vår herre.

Håpet om noe bedre er den beste drivkraft vi mennesker kan ha. Måtte det få prege tiåret som kommer.