Frp-koden
Det er landsmøte-sesong, både i partiene og i fagbevegelsen. Dagen i dag tilbringer jeg på landsmøtet til Norsk Arbeidsmandsforbund, hvor jeg er gjest på vegne av SV. Forbundet skal diskutere handlingsprogrammet sitt i dag, noe jeg ser fram til. Arbeidsmandsforbundet organiserer folk i utsatte bransjer i den nye tjenesteøkonomien, som for eksempel renhold. Medlemsgruppene til forbundet er også blant de deler av arbeiderklassen hvor Fremskrittspartiet har hatt framgang. Jeg og Bård Vegar Solhjell har utfordret Frp på deres politikk overfor nettopp disse menneskene i Dagsavisen i dag.
I Klassekampen på lørdag skrev jeg litt om mine tanker etter å ha lest Magnus Marsdals bok om Frp-koden. Magnus har skrevet en bok som jeg mener er veldig viktig for norsk venstreside. Du kan kjøpe boken via nettsidene til Forlaget Manifest. Her er kommentaren min fra lørdag:
Vi har en fordel i kampen mot Fremskrittspartiet.
Troll i dagslys
Høyresiden er i trøbbel. Markedsliberalismen er delegitimert i folks øyne. Irak-krigen har avkledd den amerikanske makten høyresiden har lent seg på. Ny bevissthet om klimaendringene er nødt til å bli en klamp om foten for en høyreside som aldri har brydd seg om dem.
Hvordan kan Fremskrittspartiet i en slik situasjon knive om plassen som Norges største parti? Jeg tror Magnus Marsdal er verdt å lytte til. Hans bok bør ikke bare leses av de som er interessert i Frp, men av alle som bryr seg om venstresidens framtid. For ytre høyres vekst blant velgere i arbeiderklassen skyldes vel så mye venstresidens feil, som høyrepopulismens tiltrekningskraft. Høyredreiningen i sosialdemokratiets økonomiske og sosiale politikk på 80- og 90-tallet bidro til å demobilisere venstresiden som folkebevegelse, og til å kraftig redusere de politiske motsetningene mellom venstre og høyre i slike spørsmål.
Marsdals poeng er altså at dette bidro til å fjerne fra dagsorden de spørsmålene som har samlet arbeidervelgere bak venstrepartier, og etterlot lite annet enn moralisme å møte høyrepopulismen med. Bildet er til å kjenne igjen også i andre land. «Vi må legge skyld på dem som stemmer Front National: Man kan ikke diskutere med dem; derfor må de føle seg aleine. Slik vil de til slutt innse at de er idioter», har Julien Dray slått fast. Dray er en av det franske sosialistpartiets talsmenn. Ifølge journalisten Éric Conan er han imidlertid mest kjent for sine «sterke følelser» for klokker som koster mer enn 200 000 francs, slike som du bare finner hos juvelerne på Vendôme-plassen i Paris. Kanskje ikke så rart at sosialistene også ved dette valget ser ut til å ha dårlig grep om «idiotene».
Paradokset med høyredreining av Fremskrittspartiets type er at den kan stoppes ved å legge kursen mot venstre. Igjen er dette ingen særnorsk observasjon. «Krefter som representerer virkelig solidaritet og felleskap har ikke annet valg enn å tre inn raskt og overbevise de desillusjonerte om at en annen, bedre verden faktisk er mulig. Alternativet er, som i 1930-årene, å se vakumet fylt av terrorister, demagoger fra både det religiøse og sekulære høyre, og forhandlere i irrasjonalitet og nihilisme», skriver Walden Bello.
Siv Jensen er et troll som må lokkes fram i lyset. Hun må tvinges til å snakke om arbeidsliv, fordeling og privatisering. Da sprekker hun. Fremskrittspartiets fagorganiserte velgere ønsker ikke å se fagforeningen sin vingestekket. Frps lavtlønte velgere er rykende uenige med Siv Jensen når hun vil legge en større andel av skattebyrden på dem gjennom flat skatt. I en meningsmåling før valget i 2005 mente syv av ti nordmenn at det var blitt mindre politisk styring og felleskapsløsninger, og at det var en uheldig utvikling. Norges mest markedsliberalistiske parti har et problem når markedsliberalismen er upopulær.
Venstresiden vant valget i 2005 på motstand mot privatisering, sosial dumping og svekking av arbeidsmiljøloven. Det er massiv folkelig støtte for regjeringens nye kurs på disse områdene. Det er når regjeringen legger seg til venstre i slike spørsmål den skaper begeistring blant sine støttespillere og samtidig avslører Frp. Når regjeringen bestemte seg for å bruke statens eierskap til å slå ned på ledernes opsjonsavtaler havnet Frp i dødens posisjon, på lag med direktørene og et klart mindretall i folket. Tilsvarende representerer Aps støtte til pensjonsreformen i 2005 og regjeringens nylige forslag om strukturering i kystfiskeflåten misbrukte muligheter til å slå tilbake Frp blant arbeider- og distriktsvelgere.
Trusselen fra Frp må tas på alvor. Men det er ingen grunn til å henge med hodet. Det er en kamp som kan vinnes. Den bør til og med vinnes. For venstresiden kan vinne den gjennom å gjøre det vi er til for; å føre venstrepolitikk.
Kudos!
Hadde det ikke vært passende med en kommentar om Frankrike idag ? Og at franskmenn, verdensmestre i fagorganisering og streiking, møtte opp i hopetall og stemte ned det sosialistiske tankesettet til Royal, og istedet valgte en mann i dress (fysjom) som lover radikale reformer mot høyre og mer laissez-faire? En mann som har sagt at (om opptøyene i les banliues) “de som synes det er ille å bo i frankrike kan dra tilbake” ?
En saklig vurdering av hva som kan ligge bak at så mange franskmenn har latt seg “lure” hadde vært interessant lesing fra et sosialistisk talent som deg.
Eller kan det hende at du er helt på jordet ?
PS: Det du ikke nevner om flat skatt er at et høyt bunnfradrag kan gi mindre skattebyrde på de lavtlønte. Og hvis du løfter det snevre synet ditt noen millimeter så ser du at “sosial dumping” som vi kaller det i LO-land i virkeligheten er “sosial utjevning” på europeisk nivå (hvorfor skal polakker være tvunget til å jobbe for luselønn i hjemlandet når de kan triple lønnen sin i Norge og tjene 100 NOK i timen). Om markedsliberalismen er upopulær i visse kretser, er det fordi sånne som deg klarer å skjule de enorme gevinstene den bringer med seg på global basis (ja, det går faktisk stadig bedre).
Jeg lurer på når regjeringen skal ta tilbake det som ikke burde ha vært privatisert? Da de markeder som veier tyngst og kan utsette flere hundre tusener i gjeldslaveri om det går galt. Boligmarkedene, aksjemarkedene og tunge konkuranse utsatte bedrifter.
Hva med å styre renten og ikke pynte på tallene for så å la hele statbudsjettet blir styrt etter oppturer og ned turer i norsk økonomi.
Bare lurer om SV i regjering kan opp nå deler av dette?
“Det som ikke burde ha vært privatisert” ? Tro meg det finnes ikke. Men i Venezuela er det en kar som prøver allikevel.
Forøvrig er innlegget ditt så fullt av orddelingsfeil, gramatisk analfabetisme og mangel på økonomisk forståelse at jeg håper det hele var ironisk ment.
Jeg er organisert i NAF. Men jeg synes de er litt dvaske for å være ærlig…
Audun nå vrir du på sannheten igjen.
Det er markedsliberalismen som har ført til tidenes økonomiske oppsving på kloden de siste årene. Flere hundre millioner mennesker er løftet ut av fatigdom, og har nå et verdig liv. Takket være markedsliberalismen som du sier er ut.
Kan du ikke vise oss ett eneste eksempel på at din økonomiske modell har gitt gode resultater?
Heia Mugabe, Chavez og Castro. Der går det så det griner.
Frank,
Mugabe og Zimbabwes økonomi er vel snarere eksempler på følgene av en autoritær, nyliberalistisk politikk. Jeg forstår ikke hvorfor Mugabe stadig vekk trekkes frem som om han var noen slags “venstreorientert” diktator. Rett nok ble hans rolle i frigjøringen av Afrika fra kolonimaktene hyllet av venstresiden, men han har aldri innført noen form for sosialistisk eller kvasi-sosialistisk styre i landet, og fra 1990-tallet av har han vel fulgt de internasjonale finansinstitusjonenes privatiseringsråd for det meste.
http://www.socialistworker.co.uk/article.php?article_id=11132
Cuba skal jeg ikke kommentere i denne omgang, men hvis det er et land i verden som virkelig opplever en heftig økonomisk oppgang må det vel være Venezuela. Fattigdommen har de siste åtte årene gått ned fra mellom 50-80% (i følge ulike mål) til 30-35% (i følge ulike mål), gjennomsnittlig kjøpekraft har eksplodert for samtlige befolkningsgrupper, og landet har en imponerende vekst i BNP å vise til; 17% i 2004, mellom 7-10% de påfølgende årene og man ligger an til det samme i år. Velstandsveksten i Venezuela kan kanskje sammenliknes med det vi fikk til i sosialdemokratiets gullalder her hjemme.
Even
Angående venstresiden og FRP: Jeg har enda ikke fått lest boken til Marsdal, men utfra medieomtalen høres det absolutt ut som han er inne på noe. En del av problemet er vel muligens kulturelle koder; deler av venstresiden kan fort bli “kulturellt apart”, et elite/sektorfenomen. En lar “kulturradikalerne” styre og de store spørsmålene knyttet til å endre samfunnets basis kommer i skyggen. Jeg tror det er grunn til å advare mot at SV kan bli oppfattet som et “livsstilsparti” eller et parti for nisjegrupper. Når Arbeiderpartiet (som trass alt oppfattes som ganske “jordnært” i kulturell forstand) så lenge har stått for en nyliberalistisk politikk blir det lett til at ballen spilles over til FrP, ettersom verken SV eller Arbeiderpartiet oppfattes som noe aktuelt alternativ for mange “vanlige folk” (for å ta litt FrP-retorikk). Til sist vil jeg si at en av SVs utfordringer er å gjøre noe med sin egen selvtillit som parti. Jeg synes en altfor ofte er på defensiven, for redd for å ta sjanser, forsøke å sette dagsorden selv. Men tross alt, noe bedre alternativ finnes ikke, slik jeg ser det, så la oss ta utgangspunkt i det vi har og fortsette å arbeide derfra.
Frank: Kan du komme med et eksempel på at Robert Mugabe fører sosialistisk politikk?
Even: Jeg tror analysen din har mye for seg. SV er nok fortsatt preget av et klima der venstresiden har ført forsvarskamp. Hele venstresiden må nå engasjere seg i politisk debatt om offensive alternativer til nyliberalismen, slik kommer også selvtillit til å gå høyere på banen med mer konkrete krav og forslag om radikale samfunnsendringer.
Om Zimbabwe
1) Beslaglegging av landbruksområder fra hvite bønder som drev fornuftig landbruk – så gitt over bla.a til krigsveteraner og andre som har forsømt jordbruket.
2) Å føre en “økonomisk” politikk som ikke tar hensyn til hva som faktisk skapes i landet – noe som har ført til inflasjon på rundt 1000% i året (ved at sentralbanken bare printer penger isteden).
3) Landet er så å si lukket, fravær av kapitalistiske krefter utenfra. Handelsbrudd med Commonwealth. Kommentarer som “utlendinger som skal fortelle oss hvordan vi skal styre ting kan bare gå å henge seg” har ikke hjulpet. Ikke helt ulikt din venn Putin, Audun..
Trenger du flere eksempler ?
Sindre:
Noen løse tanker om dette med jordreform, i Zimbabwe og generelt.
Mange mener vel at Mugabe først og fremst har vært en bremse og ikke en katalysator for fremdriften av en jordreform i Zimbabwe, at reformen i stor grad er symbolpolitikk, ikke er så omfattende som den kan se ut til på overflaten og ikke grunnleggende endrer måten jordbruket fungerer på. Jeg er imidlertid ingen Zimbabwe-kjenner, så her må jeg ta noen forbehold.
Ellers vet jeg ikke hva du mener med “fornuftig landbruk” (slaveriliknende tilstander, null arbeiderrettigheter og salg av matvarer til utlandet mens underernæring er utbredt i eget land?), men jordreform i seg selv er jo ikke nødvendigvis noe tegn på at man går mot sosialisme. Jeg har arbeidet de ti siste månedene med en oppgave om jordbruksreformen i Peru. Den er et eksempel på en jordreform som ble gjennomført av en erklært sosialistisk regjering, men som i praksis har ført til at en moderne kapitalisme (med små, privateide enheter) erstattet gamle føydale strukturer på landsbygden. Med andre ord: Reformen har gitt “mer kapitalisme”, ikke mindre. Dette samtidig som den avviklet de gamle jordeiernes makt.
Ellers finnes det jo massevis av jordreformer i kapitalistiske land som ikke engang har hatt som erklært mål en sosialistisk samfunnsutvikling. Noen eksempler på jordreformer som i større eller mindre grad kan sies å ha bidratt til økonomisk vekst og bedre fordeling finner en f.eks. i Sør-Korea, Japan og Taiwan. Noen vil også inkludere den kinesiske jordreformen, den var jo mer sosialistisk orientert. En kan naturligvis finne eksempler på jordreformer som har mislyktes både i kapitalistiske og sosialistiske land. Og man kan diskutere hva det vil si å lykkes; kriteriene kan være så mange.
For de som er interessert i dette temaet utover mytenivået finnes det massevis av god litteratur på feltet. En autoritet på området er bl.a. forskeren Thiesenhusen, som har arbeidet med både “kapitalistiske” og “sosialistiske” jordreformer. Jeg ser han er brukt som kilde på siden som man finner på linken nedenfor, fra en organisasjon tar til orde for jordreform:
http://www.foodfirst.org/pubs/backgrdrs/2001/w01v7n1.html
Jeg vil tippe, som sagt med forbehold om at jeg ikke kjenner situasjonen i Zimbabwe spesielt godt, at regjeringen der ønsker å imitere modellen med kapitalistiske små driftsenheter i jordbruket, drevet av lokale folk, i stedet for strukturen med “hvite” storgods. Dersom det er grunnidéen, er den i seg selv ikke så borti natten. Det er jo i og for seg et forsøk på å imitere en modell som historisk har gitt mange gode resultater i Europa, USA og andre steder. Men måten man gjør det på er noe helt annet…
I Latin-Amerika er noen av de områdene som har oppnådd høyest velstand (Costa Rica, deler av Mexico) nettopp steder hvor små, bondeeide driftsenheter har vært dominerende, ikke storgods (”haciendas”) etter modell fra kolonitiden. USA har også hatt en slik struktur, hvor familiegårder drevet av lokale folk synes å ha bidratt i større grad til landets utvikling enn storgodsformen som har dominerert i størsteparten av Latin-Amerika. Men det finnes også steder hvor store kooperativer (som vel kan sies å være inspirert av sosialistisk tankegods) har hatt stor suksess, bl.a. i Spania, og i noen deler av Peru helt til rammevilkårene gjorde det vanskelig eller umulig å drive videre kooperativene. Muligens også i Jugoslavia under Tito, det må eventuelt undersøkes nærmere. Det finnes mange samvirkebevegelser i jordbruket i den tredje verden, både i Asia, Afrika og Latin-Amerika, som synes å fungere bra.
Statsgods etter modell fra Øst-Europa synes derimot nesten alltid bringe med seg problemer med manglende arbeidsdisiplin. Statsgodsmodellen kan også sees på som en form for statskapitalisme hvor staten erstatter en privat godseier som utbytter. Men i dag er ikke denne modellen noe utbredt. Også på Cuba har man med jordbruksreformen som ble gjennomført på begynnelsen av 1990-tallet tatt de første steg for å innføre en mer kooperativaktig modell. Jeg håper man fortsetter på denne veien, det kan bidra til å “frigjøre produktivkreftene” som man så smått har begynt å snakke om der i landet…
Blant forskere som jobber med disse spørsmålene er et overveldende flertall enig om at små enheter, SOM HOVEDREGEL, bidrar til bedre utnyttelse av matjorden per måleenhet, jevn velstandsøkning, osv. Å generalisere og insinuere at de hvite “bøndene” (godseiere?) sine jordeiendommer i Zimbabwe liksom er den “naturlige”, eller den “beste” (i såfall i forhold til hva) måten å drive jordbruk på, strider mot veldig mye empiri og forskning på området.
Det er ikke dermed sagt at det ikke kan finnes enkelttilfeller av storgods som drives effektivt, eller at det å overføre disse godsene til lokalbefolkningen, uten opplæring og økonomisk bistand, vil gi bedre resultater. Hvis du ikke med innlegget ditt mener å kritisere tanken om jordreform i Zimbabwe, men bare måten den gjennomføres på, har du et godt poeng.
Men uansett hvor man snur og vender på det så skal det godt gjøres å få Zimbabwe til å fremstå som noe sosialistisk land. Og det skal godt gjøres å argumentere mot omfattende endringer i eierskap og drift i jordbruk i den tredje verden i sin alminnelighet, noe jeg opplever at du og altfor mange andre på høyresiden i Norge forsøker på.
Jeg kan heller ikke se at hyperinflasjon er et typisk kjennetegn på sosialisme. Det er vel mer et kjennetegn på vanstyre i sin alminnelighet.
Zimbabwe virker vel mer som et diktatur enn et sosialistisk land, det er så, men dette med å ta landområder fra etablerte bønder (som drev landbruk, idag ligger mange av disse brakk) – dels for å spre frykt men også for å “smøre” lokalbefolkningen og skaffe seg støtte – er en slags toppstyrt “væpna revolusjon” eller Robin Hood aksjon. Som har gitt hungersnød. Poenget mitt var ikke at de var hvite eller svarte, bare at de ble sett på som “parasitter” av Mugabe og dermed jaget.
Hyperinflasjon er ikke sosialismens skyld, men det å stenge ute kapitalmarkedene og ikke føre en vettug økonomi (skape før man kan dele/bruke, ikke ty til seddelpressa for å dekke underskuddet) derimot…
Er uenig at små enheter i landbruket er fornuftig i seg selv. For sysselsettinga kanskje, men hender kan som regel brukes andre steder. Det betyr ikke at rovdrift er bra, men man skal ta litt høyde for at effektiviteten ved stordrift også er energibesparende (ikke bare økonomisk, det såkalte “carbon footprint” reduseres også). Eneste måten å sørge for at noe gjøres effektivt (også energimessig) er å utsette det for konkurranse.
I Kina, som i mange andre land, har framskrittene (i sosialistiske regimer) stort sett kommet når de har omfavnet kapitalismen. For kinesiske bønder tror jeg det viktigste er at de får privat rett over “sine” landområder (noe som vel ikke er helt sosialistisk eller kooperativt). Igjen, for å garantere at noe virker best mulig må det utsettes for konkurranse. For at bønder skal gidde å konkurrere må de iallefall eie jorda selv. Og derved ha mulighet til å tjene et par Yuan mer enn de vill fått for å stå ved et samlebånd i en fabrikk utenfor Shanghai..
Sindre:
Så flott at du er enig i at Zimbabwe likner mer på et diktatur enn et sosialistisk land!
Når det gjelder jordreformen så tror jeg vi er enige om at den har blitt gjennomført på en svært tvilsom måte. Jeg minnes et nylig avisoppslag i forbindelse med den årlige utgivelsen av UNDPs rapport om menneskelige levekår i ulike land, hvor to ting var særlig fremhevet: 1. Cuba er i ferd med å oppnå eller har oppnådd den høyeste gjennomsnittlige levealderen i hele Latin-Amerika, og 2. Zimbabwe har nå den laveste levealderen i hele Afrika. Det første landet har forsøkt å holde fast på en form for sosialisme, som riktignok kunne trenge fornyelse på mange områder, mens det andre landet har forsøkt å følge IMFs råd… Her finnes det mange perspektiver man kan se ting fra.
Når det gjelder små og store enheter i landbruket viser jeg til mitt forrige innlegg. Jeg tror det å vise til “stordriftsfordeler” i denne sammenheng og ikke se like mye på “smådriftsfordelene” blir å forenkle veldig. Men det er naturligvis snakke om ulike lokale forutsetninger, ulike varer som produseres, osv.
Kina har opplevd stor vekst de siste årene med sin autoritære og til en viss grad planstyrte markedsøkonomi. Men en kommer ikke unna at landet også oppnådde store materielle fremganger under perioden fra den kinesiske revolusjon og frem til liberaliseringspolitikken satte inn for fullt. Jeg har tidligere nevnt en kommentar Noam Chomsky skrev på 1990-tallet, hvor han bemerket at India og Kina i 1950 hadde mange fellestrekk om en så på ulike indikatorer for menneskelig og økonomisk utvikling. Førti år senere var levealderen i Kina cirka 10 år høyere og landet hadde gått fra India på en rekke områder. India valgte å la markedet styre i disse 40 årene, Kina valgte en slags kommandoøkonomi.
Poenget mitt med dette er jo ikke å trekke frem verken Kina i dag eller Kina for tredve år siden som noen idealmodell. Jeg ser for meg en form for samfunnsorganisering som er begge temmelig overlegen, og mener i og for seg også at vi på mange måter har kommet sosialismen nærmere her i Norge enn man noensinne gjorde i Kina. Men det er et poeng å utfordre de rådende forestillingene om at globalisme (også kjent som “globalisering på markedets premisser”) er den eneste veien fremover, at rå kapitalisme representerer løsningen på de store problemene som verden står overfor i dag, og som egentlig kan deles inn i tre hovedkategorier: a) Krig, b) miljøødeleggelser og c) skjevfordeling. Mitt tips er at hvis man kan få gjort noe med nummer tre så kan man også få bukt med nummer én og to.
Men jeg har ikke noe tro på mer kapitalisme som løsning på verken det ene eller det andre problemet, jamfør det fine sitatet jeg har benyttet her tidligere: “There is no other pill to take, so swallow the one that makes you ill”.
Even
OK Debatten om Mugabe skal vi la ligge, men Sindre ramser jo opp noen argumenter for meg. Skal allikevell la saken ligge da han jo tydelig er en gal diktator.
Cuba innrømmes vel at er en katastrofe?
Så Venezuela som er den nye kjæledeggen.
Venezuela har takket være store oljeinntekter opplevd en ok utvikling i bnp de siste år. Men de katastrofale utslagene av Chavez sin politikk begynner nå å gjøre seg gjeldende. I april var inflasjonen på nesten 20%, og den høyeste i verdensdelen. Det er særlig utgifter til helse og basismat som trekker opp. Den skyhøye inflasjonen skyldes at Chavez bruker penger på offentlig sektor som en, unnskyld det platte utrykket, en full sjømann. Det er ikke vanskelig å løfte folk ut av fattigdom ved å kaste ut penger. Poenget med det hele er jo å holde folket ute av fattigdom i fremtiden.
Chavez har store troverdighetsproblemer i forhold til demokratiske spilleregler, korrupsjon og senest har han omfavvnet prestestyret i Iran.
Men Audun eller noen av dere andre sosialister? Kan dere ikke komme opp med ett eksempel på at den styreformen dere vil ha har gitt gode resultater?
“Zimbabwe har fulgt IMF’s råd” ???? Mener du dette ?
Og du har Cuba som et forbilde ? Her er det snakk om pest eller kolera spør du meg…
Det som er synd på Kina’s vegne, er at man for flere hundre år siden valgte å stenge verdenshandelen ute. Dermed gikk landet fra å være en verdensmakt til et uland inntil det for noen tiår siden begynte å åpne opp for markedsøkonomien. Å påstå noe annet er bare å flikke på detaljer, og for spesielt interesserte (i å forsvare planøkonomi).
Å si at Kina var foran India allerede på 90 tallet høres merkelig ut. Tror enda ikke det har skjedd. Utdanningsnivået var iallefall høyere.
Kapitalismen har løst enorme fattigdomsproblemer så lang, nå er det (2004) for første gang under 1 milliard som lever på 1USD om dagen (inflasjonsjustert). Veksten globalt er bedre enn noen gang, og det bringer alle med seg. Den største fremgangen ser vi der markedsliberalismen står sterkest. Dårligst der hvor sosialismen står sterkest (for å ta noen nærliggende eksempler, se på Frankrike vs Irland).
Problemet til sosialistene er misunnelse. “Ingen skal ha mer enn andre bare fordi de bidrar med mer”. Løft blikket og innse at så lenge alle får det bedre, er det ikke så nøye om noen få får enda mer? Desverre er det enklere å selge et argument om at vi kan stenge verden ute og vedta framgang og vekst her hjemme. Argumentet selger i Venezuela og det selger i Norge. Men i praksis funker det bare i Soria Moria.
Sindre: Hvis du hadde sett på artikkelen som jeg anbefalte deg om Zimbabwe så var noe av poenget der at landet gjennomførte strukturtilpasningsprogrammer og markedsliberalistiske reformer på 1990-tallet og at disse har hatt nokså tvilsomme virkninger. Om jeg ikke surrer helt hadde landet brukbare bånd til IMF helt frem til år 2000. Siden den gang har man slitt med sanksjoner, noe som neppe har gjort diktatorens grep om befolkningen svakere, men som helt utvilsomt har rammet vanlige folk hardt og er en av flere årsaker til krisen landet nå står overfor. Autoritarisme og markedsliberalisme har i grunnen gått hånd i hånd i ganske mange land i verden de siste tiårene, ofte med katastrofale effekter for befolkningen.
Jeg har ikke Cuba som noe forbilde i sin alminnelighet, i det hele tatt tror jeg det er svært farlig å dele verden inn i “vellykkede” og “mislykkede” stater, og når det gjelder et land som Cuba så blir det i allefall helt håpløst. Cuba har oppnådd eksepsjonelle fremskritt på en rekke områder, og henger langt etter på enkelte andre. Hvordan skal et slikt tilfelle la seg fange opp av en forenklende betegnelse som “bra” eller “dårlig”? En må også se på forutsetningene til et land. Cuba lider under en 45 år gammel blokade (nei, det er ingen boikott, som er noe annet). I følge Fidel Castro ligger landet og verdensdelen 200 år på etterskudd i forhold til Europa. Muligens å ta noe sterkt i; men målet er vel å illustrere et viktig poeng.
Spør gjerne ungene som leter etter mat og skrot på søppelfyllingene i de kapitalistiske storbyene Johannesburg og Mumbai om de klarer å samle inn gjenstander til en verdi av én dollar dagen. Det kanskje noen av dem, men særlig bra har de det jo ikke av den grunn. Dette uhyggelig snevre og like uhyggelig misvisende inntektsbaserte fattigdomsmålet blir brukt av de internasjonale finansinstitusjonene, med millioner av liv på samvittigheten, for å legitimere politikken sin. På verdensbasis har flere personer en dollar for dagen å leve for enn for ti eller tyve år siden, ikke så rart ettersom flere har blitt inkorporert i pengeøkonomiene og man dessuten jevnt over har hatt en omfordeling fra offentlig til privat forbruk, men hva hjelper det når alle de tjenestene som tidligere var subsidiert eller gratis har blitt privatisert, og man trenger dobbelt eller fem ganger så mye for å leve? Papir kan/bør ikke spises, det er det man kan få for pengene som betyr noe.
Hvis en vil sammenlikne landene i Europa kan en jo begynne med landene i Øst-Europa og se på fallet i levestandard, forskjellene og all elendigheten som har dukket opp med overgangen fra ekstrem-planøkonomi til ekstrem-kapitalisme. Eller en kan sammenlikne et hvilket som helst sosialdemokrati eller halvsosialdemokrati i Vest-Europa med nyliberalismens Romania… Eller Sverige eller Norge, som historisk har blitt sett på som “sosiale stater” hvor sterk statlig inngripen har gjort velferd mulig, med et hvilket som helst annet land i Europa.
Igjen: Her finnes det igjen mange innfallsvinkler, til syvende og sist er økonomi en vitenskap, og ordet vitenskap stammer som kjent av skapt viten. Sagt med andre ord: Går en virkelig hardt nok til verks kan man bevise hva som helst.
“Problemet til sosialistene er misunnelse”, sier du. “På seg selv kjenner man andre”, ville kanskje være nok svar her. Sosialister flest har det vel brukbart økonomisk her i Norge – i det siste har jeg i alle fall flere ganger hørt begrepet “kaviarvenstre” som liksom skal beskrive den priviligerte sosialisteliten i dette landet – dessuten ville de fleste av oss uansett ikke være så smålige at vi ikke kan unne andre litt ekstra velstand. Greit for min del, liksom, om noen synes det er kjekt å stresse hjertet av seg på Børsen (bergensere: Jeg sikter ikke til utestedet) eller ragge damer i Jaguar, whatever makes you happy. For min del synes jeg dette blir en avsporing. Det store problemet i dag er et annet og er svært konkret for de det rammer: Samtidig som noen lever i palasser (eller råner med Jaguar), sulter faktisk andre i hjel!
Noen begynner på desserten før alle har fått smake på hovedretten, for å si det med Einar Gerhardsen.
Even
Venezuela minner om Norge for noen tiår siden. Sosialistisk, bygge opp offentlig sektor, velstanden øker og sosialistene tror at det er politikken deres som er grunnen. Grunnen er jo markedsøkonomien/handelen og med oljeinntekter i spissen…..
“En må også se på forutsetningene til et land. Cuba lider under en 45 år gammel blokade (nei, det er ingen boikott, som er noe annet). I følge Fidel Castro ligger landet og verdensdelen 200 år på etterskudd i forhold til Europa. Muligens å ta noe sterkt i; men målet er vel å illustrere et viktig poeng.”
Forutsetingene for dette landet har vel Fidel Castro gitt ved å føre denne sosialistiske/kommunistiske politikken…. den er vel ikke langt unna det SV’erne kunne se for seg… ihvertfall for noen statsråder fra SV før de ble med i regjering. Hva de mener nå er jeg usikker på. De passer nok bedre inn i AP.
Audun, venter fortsatt på noen eksempler på vellykkede styreformer alla SV!
“Hvis en vil sammenlikne landene i Europa kan en jo begynne med landene i Øst-Europa og se på fallet i levestandard, forskjellene og all elendigheten som har dukket opp med overgangen fra ekstrem-planøkonomi til ekstrem-kapitalisme. Eller en kan sammenlikne et hvilket som helst sosialdemokrati eller halvsosialdemokrati i Vest-Europa med nyliberalismens Romania… Eller Sverige eller Norge, som historisk har blitt sett på som “sosiale stater” hvor sterk statlig inngripen har gjort velferd mulig, med et hvilket som helst annet land i Europa.”
—–
Det er av og til litt merkelig hvor forskjellig virkelighetsforståelse folk kan ha. En tilhenger av markedsøkonomi vil selvfølgelig påpeke at de tidligere “østblokklandene” har opplevd et enormt oppsving i økonomien fra ca. midten av nittitallet og utover. Her for eksempel de baltiske stater, Polen og Tsjekkia. At de slet på begynnelsen av nittitallet er da naturlig ettersom overgangen var så kjapp og radikal. De største tilhengerne av markedsøkonomi finner du i tidligere kommunistland.. Som en kompis av meg fra Tsjekkia sa: “Det er lett å være sosialist i et rikt land”. (Hvilke land i Øst-Europa har forresten fallende levestandard? Unntatt Hviterussland?)
Greit nok at Norge og Sverige har “sterk statlig inngrepen”, men at vi er sosialistiske (i den forstand at vi har planøkonomi) er langt fra sannheten. Vi finansierer vår velferdsstat ved hjelp av markedet. Få ting har vært bedre for vår velferd enn “høyrebølgen” på 80-tallet.
Tormod: Det finnes mange måter å regne vekst på. Jeg er ikke økonom og skal ikke uttale meg for skråsikkert her. Men noen faktorer som må regnes inn er:
- fordeling (vekst som bare kommer de rikeste sjikt av befolkningen til gode gir også gjerne utslag på makroøkonomiske indikatorer, uten at det spiller noen som helst rolle for det store flertall).
- andre faktorer som sier noe om hvilken form for vekst det er man har og hvem eller hva den tjener/skader. BNP kan gjerne vokse som en følge av økt produksjon av miljøskadelige varer, økt bruk- og kast i stedet for at man bruker samme varen over lengre tid, fengsels- og våpenindustri, at det som tidligere var gratis offentlige tjenester blir gjort til gjenstand for handel, osv.
- det kollosale fallet i produksjon og levestandard som fant sted på begynnelsen av 1990-tallet, kan den påfølgende veksten være en følge av at en “bygger seg opp igjen” etter fallet?
- hva er det egentlig som utløser veksten – mange av markedsreformene ble jo gjennomført “over natten”, de siste årene har det kanskje heller vært en tendens til at noen av disse blir stilt spørsmål ved og en forsøker å få ting inn i ordnede former igjen.
Til sist så er jeg enig i at Norge fortsatt i overveiende grad er et kapitalistisk land. Men jeg forstår ikke hvor du tar denne motsetningen mellom sosialisme og marked fra. Kan man ikke ha sosialistiske markeder, basert rundt et produksjonsapparat uten utbytting? Kan man ikke ha elementer av markedsøkonomi selv om hovedlinjene i samfunnsutviklingen blir besluttet av folket i fellesskap? Kan man ikke, kort sagt, ha en demokratisk markedsøkonomi, hvor bedriftene styres av de som arbeider der, selvsagt innenfor rammer som settes på nasjonalt plan, men hvor bedriftene selger og kjøper ting de trenger akkurat som før? Markeder med et minimum av rom for spekulasjon?
(Jeg tror vi alle er enige om at bare marked eller bare statsplanlegging er feil. Men blandingsøkonomi er et veldig åpen begrep. Hva er det som skal blandes, hvordan skal blandingsforholdet være? På hvem sine premisser? Jeg er en av de som lenge har hatt sansen for begrepet “sosialistisk blandingsøkonomi”, hvor en samtidig gjør det klart at et slikt samfunn vil være kvalitativt anerledes enn et samfunn basert på en “sosialdemokratisk planøkonomi” i kraft av nettopp hvordan blandingen gjøres og hva som er blandingsforholdet… men nå gjentar jeg meg, dette tror jeg at jeg har skrevet om tidligere).
Du sier at en finner de største tilhengerne av markedsøkonomi i tidligere “kommunistland”. Når jeg har snakket med polakker som vil inn i EU så er det i mange tilfeller fordi de oppfatter det som en slags “sosialdemokratiets høyborg”, hvor røverkapitalismen ikke er så omfattende. At folk har fått “planøkonomi” og liknende begreper langt oppi halsen etter erfaringen fra kommandomodellene i Sovjetunionen og Comecon-landene har jeg ikke noe problem med å se. Men det er likevel slik at Putin kan gjøre seg på populær på å gjeninnføre sovjethymnet som nasjonalsang, og at en årlig undersøkelse som pleier å bli refert i en NTB-melding her til lands viser at cirka to tredjedeler av befolkningen i Russland (eller var det alle de tidligere sovjetstatene?) mener de hadde det bedre før oppløsningen av Sovjetunionen. Det betyr ikke at det er mulig eller ønskelig å gå tilbake til det som var før. Men det er et kraftig uttrykk for misnøye med det som er nå.
Jeg vet ikke hvrodan du kjenner din tsjekkiske venn, og det er mulig han er representativ for mesteparten av befolkningen i sitt land. Tsjekkia er vel en av landene som har klart seg best. Men mer generelt har jeg bitt meg merke i at de menneskene man treffer når man reiser på ferie i Mellom-Europa stort sett er de som ser seg mest fornøyd med endringene, nemlig byfolk, ressurssterke som er i en posisjon til (språkferdigheter) og kommer i kontakt med utlendinger. Stadig vekk hører jeg om venner som har besøkt tidligere “kommuniststater” og som har møtt 90% personer som mener at alt er bedre nå, men meningsmålingene viser jo at virkeligheten er ADSKILLIG mer nyansert. Av og til, litt utfra hvilke spørsmål en stiller folk og hvordan spørsmålene blir stilt, viser en nesten helt motsatte resultater – et overveldende flertall som er misfornøyde. Og når en snakker med f.eks. østtyskere synes jeg det er et svar som går igjen – “vi ville ha endringer, men vi ville ikke kvitte oss med alt!”.
Problemet blir når nå halvtotalitære herskere søker folkelig oppslutning ved å gi tilbake noen av fellesgodene til befolkningen. Det vi trenger er folkelig mobilisering, fellesgodene må komme tilbake som følge av et demokratisk press nedenfra.
Jeg håper i allefall at alle disse nyliberalistene som nær har tatt over denne bloggen får med seg at spiralen er ferd med å snu både i Øst, Vest, Sør og Nord, og stiller seg noen spørsmål om hvorfor dette skjer. Og så håper jeg at vi sosialister unngår å drukne i selvgodhet når nå ting begynner å gå vår vei igjen. Jeg husker hvordan arroganse og ikke argumenter var måten høyresiden forholdt seg til venstresiden på, gjennom nyliberalismens storhetstid. Historien viser at ingenting varer evig. Men når noe vender tilbake, kommer det heller ikke tilbake i samme form som sist. Spiralen løftes opp på et nytt nivå for hver sving den tar, sier noen.
Fint med en liten pause i eksamenslesingen, gitt…
Even
Et par ting, jeg skrev at sosialisters problem er misunnelse, og det falt naturligvis ikke i smak. Desverre er nok dette roten til at sosialisme selger, folk vil ha vedtatt framgang og de vil ha seg frabedt å ha noe under snittet når det gjelder midler til forbruk og annet. Men hvis alle skal ha gjennomsnittet igjen for sitt bidrag, hvor er da insentivene for å gjøre noe ekstra, skape noe ? Hvorfor skal noen gidde å risikere egen kapital for å bringe verden videre om man ikke får lov til å sitte igjen med en mulig gevinst ? Det er selvfølgelig vanskelig å forsvare mange lønninger som taes ut i diverse lederstillinger i de mest ekstreme tilfellene, men som regel er det et resultat av vel utført arbeid som har skapt merverdi. Og merverdien kommer flere til gode. Det du kaller et fordelings-problem er i realiteten et misunnelses-problem, iallefall så lenge du ser på fattigdom som et relativt begrep.
“Kan man ikke, kort sagt, ha en demokratisk markedsøkonomi, hvor bedriftene styres av de som arbeider der, selvsagt innenfor rammer som settes på nasjonalt plan, men hvor bedriftene selger og kjøper ting de trenger akkurat som før? Markeder med et minimum av rom for spekulasjon?”
- Dette er utrolig naivt, og jeg lurer fælt på hva det er du studerer om du oppriktig mener dette ? For det første kan slikt kun fungere i en lukket økonomi. Hva så med kapitalen som noen individer har investert i selskapene, skal denne beslaglegges ? Sett at det skjer, og at eierskapet fordeles likt mellom de ansatte… desverre trengs det nye fabrikkmaskiner, og det vil kreve en større investering. Hvor skal disse midlene komme fra ? Hva om vaktmester Johan ikke vil være med å spleise? Hvem skal ta avgjørelsen ? Skal midlene allokeres av staten ? Hva om vurderingen av behov for nye maskiner er feil ? Hva om vaktmester Johan vil være direktør ? Hvilke hoder skal rulle om bedriften går konkurs ? Hva om den leverer over snittet , hvem bryr seg ? Hvis bedriften ikke kan gå konkurs fordi staten garanterer, hva er da vitsen med å leke butikk ?
Og det å trekke fram Venezuela som et glansbilde blir bare latterlig. Les innleggene fra Frank/Roar. Full sjømann er inntrykket mitt også.
Sindre: For meg høres det ut som om du mener at sosialisme er lik det sentraldirigerte og demotiverende systemet som fantes i Øst-Europa frem til omtrent 1990, og at det ikke kan finnes andre måter å organisere et sosialistisk samfunn på. Ellers er det få ting som endrer seg så mye over tid som menneskelige holdninger og jeg har tro på et samfunn hvor egoisme ikke lengre er kraften som holder alt sammen. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at samfunnet skal være fullstendig uten økonomisk styring, eller at det ikke skal finnes incentiver for å ta en skikkelig utdannelse eller å gjøre en skikkelig jobb, eller at man ikke kan bli belønnet for å sette i gang oppfinnsomme prosjekter til fellesskapets beste.
Even
Siden vi først er inne på temaet: Verden ser ofte nokså annerledes ut gjennom Dagbladet-VG-Aftenposten-Reuters sofa-Norge-fortolkning enn for de som befinner seg der ting skjer. Et eksempel på dette er omtalen av Boris Jeltsin i forbindelse med hans død.
Boris Kagarlitsky var kritisk til det gamle systemet i Russland og er like kritisk til det nye. Jeg vil anbefale folk å lese artikkelen som pekeren nedenfor går til.
http://www.greenleft.org.au/2007/708/36752
To sitater:
“Following the April 23 death of Boris Yeltsin, various polling organisations conducted surveys on how Russians regarded his actions. Asked what they saw as Yeltsin’s main achievement, 33% of respondents answered: “He left office voluntarily in December 1999.” All his other achievements were within the statistical margin of error. The majority of those surveyed did not consider that Russia’s first president had any achievements at all.”
“The popularity of Putin, a figure devoid of all charisma, charm or even expressiveness, was guaranteed by the fact that he was fundamentally unlike Yeltsin — that is, unlike a man whom two-thirds of the population perceived as having offended them personally.”
Even
Even sa: Kan man ikke ha elementer av markedsøkonomi selv om hovedlinjene i samfunnsutviklingen blir besluttet av folket i fellesskap?
Svar: Nei, njet, nix og totalt umulig. Private selskap er alltid bedre til å håndtere utvikling av produkter og forvaltning av kapital enn folket/staten (eller korrupte politikere som det alltid blir i såkalte sosialistiske paradis). Det politikerne burde gjøre nå var å konsentrere seg om det som er viktig. Nemlig å sørge for at vi har en klode til å drive business på om 100 år.
Nadreas: Du er jo mer dogmatisk enn AKP-ml…
Even:
Hvilke incentiver ser du for deg ? For å belønne økonomisk vekst altså ? Kortere arbeidstid ?
Even:
“- fordeling (vekst som bare kommer de rikeste sjikt av befolkningen til gode gir også gjerne utslag på makroøkonomiske indikatorer, uten at det spiller noen som helst rolle for det store flertall).”
Blir de fattigere fattigere, eller blir middelklassen og de rike rikere? Forskjeller i seg selv ser ikke jeg på som et problem, men alle innbyggere av et land bør ha en minstestandard (jeg er tilhenger av negativ skatt evt. borgerlønn). Dette må da finansieres ved at verdiskapningen øker slik at skatteinntektene blir høyere. Jeg tror ikke vi er så uenige om målet.. Økte skatteinntekter forekommer ikke bare ved å øke skattene, men også ved å stimulere til økt vekst.
“- andre faktorer som sier noe om hvilken form for vekst det er man har og hvem eller hva den tjener/skader. BNP kan gjerne vokse som en følge av økt produksjon av miljøskadelige varer, økt bruk- og kast i stedet for at man bruker samme varen over lengre tid, fengsels- og våpenindustri, at det som tidligere var gratis offentlige tjenester blir gjort til gjenstand for handel, osv.”
Jeg er enig i at mange faktorer spiller inn når vi snakker om den generelle tilstanden til et land, men økonomisk vekst sørger for mer inntekter til staten som igjen kan føre til mer velferd. Å trekke mer periferte elementer inn er en avsporing på akkurat det, men jeg mener overhodet ikke at de er uvesentlige generelt sett av den grunn!
“- det kollosale fallet i produksjon og levestandard som fant sted på begynnelsen av 1990-tallet, kan den påfølgende veksten være en følge av at en “bygger seg opp igjen” etter fallet?”
Det var det man antok på 90-tallet, men veksten fortsatter enda. På rekordtid har land som Ungarn, Latvia, Litauen, Estland, Tsjekkia og Polen fått en BNP per innbygger på nivå med land som Portugal, Spania og Hellas.
“- hva er det egentlig som utløser veksten – mange av markedsreformene ble jo gjennomført “over natten”, de siste årene har det kanskje heller vært en tendens til at noen av disse blir stilt spørsmål ved og en forsøker å få ting inn i ordnede former igjen. ”
Jeg tror nok at det vil komme en bølge av “sosialdemokrati” over nyrike land ja. At de vil utvikle velferdsstater på linje med Norden og vest-Europa for øvrig. Jeg er ikke motstander av velferdsstaten, men en fungerende velferdsstat krever store skatteinntekter som igjen krever en robust økonomi. En robust økonomi, på sin side, krever et fritt marked (når vi snakker om verden i dag). En slags Catch 22.
Hvis vi snakker om en fremtidig radikal endring av sammfunnsordenen, slik du skisserer opp, gjelder selvfølgelig andre spilleregler. Det blir litt fjernt for meg å snakke om en fremtidig annen verdensorden, for den fordrer at folk arbeider uten incentiver.. Eller med andre incentiver enn vi har i dag. Ikke at jeg vil dømme noe nord og ned uten videre (som Naderas). Jeg ønsker også en bedre og mer demokratisk verden.
Min skepsis til sosialismen bunner ut i at jeg ikke stoler på at samfunnet vil bli slik det beskrives av sosialister. Litt klisjè kanskje, men alle samfunn som har prøvd planøkonomi har endt opp som undertrykkende diktaturer. Og det var neppe målet i noen av dem. Hvorfor skal jeg stole på at Lysbakken og andre sosialister vil klare det? Vil jeg ta den sjansen?
Er spiralen egentlig på vei til å snu? Kanskje.. Men på meg virker det som om at diameteren blir mindre for hver vending og vi ender alle opp i midten til slutt. Dagens sosialister er milevis mot “sentrum” kontra de revolusjonære på 70-tallet. På høyresiden er det svært få som snakker om libertarianisme lenger.
(Sorry at jeg ikke tok tak i alt du nevner.. Må dra i et møte
)
Sindre: Incentiver kan være knyttet til mange ting, men typisk dreier jo disse seg om økonomisk / materiell gevinst. Incentiver har det i praksis eksistert selv i de landene hvor man snakket om å skape “det nye mennesket”, for ikke engang i statene hvor en gjorde forsøk med sosialisme i det forrige århundret var det slik at en lege tjente like mye som en uten høyere utdannelse. Noen steder brukte symbolske incentiver (det gjør en også i kapitalistiske bedrifter, ved å henge opp bilder av “månedens ansatt”, osv.), men det var også vanlig i Russland, så vidt jeg vet hele etterkrigstiden og frem til kollapsen, at det ble gitt bonuser til mønsterarbeidere. Måten disse ble gitt på var stort sett ganske idiotisk og en ser jo også hvordan det gikk med produktiviteten og økonomien etter at den første etterkrigsidealismen og spesielle fellesskapsånden som oppstod når landet skulle bygges opp igjen fra ruiner forsvant, men det er likevel interessant fordi det viser at selv nokså en under nokså ekstreme forsøk på å skape kollektivistiske samfunn har måttet ty til incentiver. (Og hvorfor ikke?)
Jeg ser for meg at en incentivordning i et virkelig, demokratisk sosialistisk samfunn må være noe mer omfattende enn noen hundrelapper ekstra på en lønn som egentlig er symbolsk (i et samfunn hvor det meste likevel er fellesgoder som alle får enten en er lat eller arbeidssom spiller det liksom så liten rolle om lønningen, som i utgangspunktet er minimal, blir doblet en måned). Det finnes mange måter å ordne dette på, mange steder kan kanskje incentivordninger fungere som de gjør for ansatte ved bedrifter og medlemmer av kooperativer (de få som finnes) i dag. I kooperativer (må ikke forveksles med statsbedrifter og falske kooperativer, som man hadde i Øst-Europa) kan jo de ansatte i fellesskap velge å ta ut overskudd og dele det seg i mellom. Les f.eks. om Mondragon-kooperativene i Spania som har noe slikt som 50.000 medlemmer og har eksistert over lang tid. Fungerer bra det. Men det tar jo gjerne noen årtier før virkelig gode ideer tar av og blir mainstream, og særlig når det finnes sterke interesser som ønsker å forhindre slike former for organisering, fordi det truer mektige kapitalinteresser.
Jeg tror også at incentiver vil få mindre og mindre betydning etter hvert som sosialismen utvikler seg og etter hvert som man finner frem til eierskapsformer hvor en kjenner mest mulig ansvar for virksomheten en driver på med og samfunnet som helhet, men om det vil forsvinne helt, det tviler jeg på. Dessuten er jeg er såpass pragmatisk at jeg heller ikke ser at dette skal være noe ufravikelig mål. Det finnes ikke noe 100% godt eller hundre prosent ondt menneske, det finnes heller ikke noe 100% kollektivt eller hundre prosent individualistisk menneske, til syvende og sist er ideologier idealer en kan tilnærme seg, ikke oppnå helt til fulle som om det var snakk om enten-eller-tilstander. Det er også slik at folk er forskjellige, og ettersom det i alle samfunn i den nære fremtid (kanskje alltid) vil finnes en gruppe (liten eller stor) av personer som først og fremst arbeider for egen fortjeneste og ikke for fellesskapets beste, er det best å ha incentiver slik at disse menneskene jobber på høy kapasitet. Det tjener også idealistene, ettersom den samlede produksjonen blir større, og en slipper unnasluntrere som har en tendens til å påvirke også de som i utgangspunktet har en positiv holdning til arbeidet.
En oppklaring: Utopi betyr for min del (og for de fleste sosialisters del?) ikke noe som er umulig å gjennomføre, men noe man kan strebe etter, noe som inspirerer til å trekke i en retning, og kanskje noe som i hovedtrekk kan realiseres en gang i fremtiden. Hvis det står i en bok om sosialisme at sosialismen er det utbyttingsfrie samfunn betyr ikke det at en skal regulere en hver mellommenneskelig relasjon for å hindre at noen lurer noen andre for femti øres arbeidsfortjeneste, men at det er et samfunn som ikke baserer seg på utbytting som grunnprinsipp og hvor andre måter å produsere på enn det kapitalistiske foretak blir dominerende.
Tormod: Får ta tak i noe av det du sier i denne omgang: I den grad den historiske utviklingen (eller i det minste den idehistoriske utviklingen) kan beskrives som en spiral kunne en kanskje like godt si at hele spiralen har bøyd seg i en retning gjennom de siste 50-100 årene. Begreper som høyreside og venstreside er begge i bevegelse, selv enkelte tendenser synes å gjenta seg med mer eller mindre jevne mellomrom, og mange mønstre kan kjennes igjen. Hvis en ser på mange av de konkrete politiske kravene som Marx og Engels stilte så er dette ting som direkte eller indirekte alt er oppnådd. Dette er vel et resultat av flere faktorer. Noen som kan nevnes er:
- Arbeiderklassens kamp i Vest-Europa.
- Revolusjonene i Øst-Europa, som fungerte som et “ris bak speilet” da de skapte revolusjonsfrykt blant eliten i Vest-Europa, som så seg villig til å gi etterfor arbeiderklassens krav. Det ligger ikke i dette noe moralsk dom over revolusjonene og hvordan de utviklet seg, bare en konstatering av at arbeiderklassen i Vest-Europa kunne få gjennom mange av sine krav, særlig i det tidsrommet når Den Røde Fare fra øst hadde sin kraftigste innflytelse i verden.
- Kaken (i vår del av verden) har blitt større, til dels som følge av utvikling og til dels som følge av utbytting av den tredje verden, kanskje også som følge av rovdrift på naturen.
Jeg vil likevel advare mot å se på historien som noe som går fra dårlig til bra (eller fra bra til dårlig), og det har også skjedd hendelser de siste årene som har skrudd tilbake noe av utviklingen (nyliberalismens hegemoni), men alt i alt mener jeg at utviklingen her i Vest-Europa har gått i retning av en “sosialisering” av kapitalismen, oppbygging av “sosialistiske sfærer” innenfor de kapitalistiske økonomiene. Det finnes ikke noe absolutt skille mellom sosialisme og kapitalisme, men en kan snakke om et samfunn som en opplever som overveiende sosialistisk og kalle det “sosialisme” for enkelthets skyld.
Jeg er en motstander av teorien om reform og revolusjon og har mer tro på begrepet “revolusjonær prosess”. Den kan ta tiår eller århundrer, akkurat som den industrielle revolusjon tok lang tid.
Når du sier at alle samfunn som har prøvd planøkonomi har blitt diktaturer har du kanskje rett i det. Derfor bør en kanskje gå i den fellen det er å tenke at sosialisme = statsdirigering av hele økonomien. Det var en misforståelse og et hersketriks (en sentraliserer økonomisk og dermed også politisk makt) som de på toppen visste å bruke, i land som på mange måter ikke var klare for virkelige sosialistiske endringer, men hvor befolkningen var desperat og kunne la seg lede. Så hvis du er mer komfortabel med det kan vi godt si at sosialistisk blandingsøkonomi er målet, selv om plan og blanding kan være så mye rart begge deler, så er det nå engang at enkelte ord gir dårlige assosiasjoner, da kan det være lurt på å finne på noe annet som formidler tydeligere det en vil formidle.
Det følgende har jeg skrevet flere ganger, men jeg synes det er uhyggelig viktig for å forstå hvorfor så mange forsøk på sosialisme har feilet: En bør heller ikke overse at alle landene som forsøkte å legge opp til en sosialistisk utvikling oppstod i en svært spesiell historisk situasjon, hvor man enten måtte forholde seg til USA eller til “Østblokken”, og når man var underlagt den ene eller den andre måtte man forholde seg til de råd og diktater som kom fra sentralt hold (IMF, VB, Washinton på den ene siden, Moskva på den andre). Det finnes millioner av måter å organisere sosialisme på som ikke har blitt prøvd ut. Husk hva som skjedde når en forsøkte å utvikle en selvstendig form for sosialisme i Tsjekkoslovakia og Ungarn. Hvem vet hvordan det ville gått om man fikk lov å forsøke det ut? Oppsummert: Det forrige århundrets forsøk på sosialisme var i stor grad ett og det samme, muligens med unntak av Kina, som valgte en enda mer ytterliggående, halv-religiøs, fremgangsmåte.
Men hvor lang tid har ikke kapitalismen brukt på å bli det den er i dag, på godt og vondt, i Vest-Europa? 500 år? 1000 år? Jeg tror vi skal finne en velfungerende demokratisk sosialisme lenge før det går så lang tid…
Når det gjelder vekst så vil jeg i denne omgang bare sitere en klok mann som sa følgende: “Hvis verdensøkonomien har vokst seks ganger siden år x (jeg husker ikke årstallet), hvorfor sulter fortsatt 12 millioner barn under fem år i hjel hvert år?”
Vekst på storkapitalens premisser har ikke ført til noen reduksjon i fattigdommen, men den har ført til store miljøødeleggelser. En slik vekst er ikke ønskelig, men farlig for vår felles fremtid.
Det er også slående i forhold til landene vi i utgangspunktet diskuterte; mange har hatt stor økonomisk vekst, men likevel sier et flertall av befolkningen at de hadde det bedre under det (fullstendig skakkjørte) systemet som fantes tidligere (egentlig utrolig – det setter perspektiv på hvor dårlig det nåværende systemet fungerer!). Når disse menneskene etter hvert får opp øynene, gradvis, for at det finnes andre former for samfunnsorganisering (som nå spretter frem både her og der, både innenfor kapitalistiske samfunn og i form av post-nyliberale sosialistiske revolusjoner), vil jeg tro at en vil få en betydelig mobilisering til kamp for endring også i Øst-Europa. Dessverre var systemet som var tidligere svært passiviserende, det tar tid å skape en ny politisk (motstands-)kultur.
Neste gang blir det noe nytt. For min del spiller det liten rolle om en kaller det sosialisme eller hva det er, poenget er at folk har det bra, at samfunnet er rettferdig, tar hensyn til naturen, osv. I det hele tatt er det liten grunn til å operere med noen som helst dogmer i denne sammenheng, la oss heller se på hva som fører oss i rett retning. Jeg tror imidlertid det forrige århundrets sosialistiske forsøk, sammen med fremveksten av sosialdemokrati i Vest-Europa har veldig mye for seg å studere. Uten å kjenne tidligere forsøk på å skape et mer rettferdig samfunn er en dømt til å gjøre de samme feilene igjen.
Even
Så lange innlegg som du skriver kan du ikke få mye tid til studiene:
Hehe, jeg ventet på den.
Hemmeligheten ligger i touch-metoden.
[...] Frp-koden av Magnus Marsdal er ei av dei mest omtala politiske bøkene dette året. Magnus Marsdal er kjent for mange i bibliotekmiljøet blant anna frå bibliotekmøtet i Trondheim i fjor. Med god hjelp frå Bordieu (som mange kjenner til m.a. gjennom bloggen til Plinius ) freistar Marsdal å finne ut korleis Framstegspartiet har fått det fotfestet dei i dag har i den mannlege delen av arbeidarklassen, og kva politiske følgjer dette får. Les Marsdal om Framstegspartiet i denne artikkelen frå tidsskriftet ”Demo”. SV sin nestleiar Audun Lysbakken skriv om boka på sin blogg ”Rett venstre”. LO bladet ”Fri fagbevegelse” skriv og om boka. [...]