Trøndersk på svensk
Mandag lanseres Aron Etzlers siste bok i Norge. Den kom ut i Sverige denne uken. Aron er redaktør for den sosialistiske ukeavisen Flamman, og har tidligere blant annet gitt ut en svært interessant bok om den europeiske venstresiden, “Ta det tillbaka”. Den nye boken har det upretensiøse navnet “Trondheimsmodellen”.
Det er ingenting nordmenn synes er så artig som svensker som er opptatt av oss. Det er derfor mulig at Aron får en del mer spalteplass i mediene neste uke enn det som er vanlig for en utenlandsk politisk bok. Men det er langt flere grunner til at jeg skal lese boken. Etzler mener å ha funnet noen viktige politiske svar i Trondheim.
I mange år har sosialdemokratiet i Europa søkt mot sentrum for å vinne valg. Dette har vært oppskriften til Tony Blair og Gerhard Schröder, og det har også satt sterkt preg på Ap i Norge og de svenske socialdemokraterna. Oppskriften er å unngå kontroversielle forslag, særlig innenfor skattepolitikken, og å utkonkurrere høyresiden ved å overta viktige deler av deres markedsliberale politikk.
Det var også dette som skjedde i Norge under Jens Stoltenbergs første regjering. Men i motsetning til i Storbritannia førte det til vekst for venstresiden (SV) og sterk motstand i fagbevegelsen. Valget i 2005 var et eksempel på at en polarisering av politikken, og en klar venstreprofil kan mobilisere mange av dem som er blitt politisk fremmedgjort av sosialdemokratiets høyredreining.
Det samme så vi i Trondheim i høst. Selv om valget var skuffende for oss i SV, kan vi være stolte av hvordan vårt parti har påvirket koalisjonen i trønderhovedstaden. Her har det røde flertallet framstått som rødere enn i andre byer. Rekommunalisering og aktiv industripolitikk har stått på dagsorden. Det har vært ført en svært god dialog med byens fagorganiserte. Og i Trondheim var SV ikke aleine om å forsvare eiendomsskatten, slik vi ble i Oslo. Dermed var det klare konfliktsaker på bordet, og åpenbare motsetninger mellom venstre og høyre. Belønningen for Ap var altså en oppslutning på 43 prosent, himmelhøyt over de andre storbyene.
Det går altså an å vinne valg ved å føre venstrepolitikk. Det er dessverre en nyhet for mange venstrepartier i Europa, særlig de sosialdemokratiske. Derfor er erfaringene fra Trondheim interessante for flere. Ikke bare i Norge, men også i Sverige, og forhåpentligvis i flere land hvor Arons bok kan spres. Da trenger man ikke digge n`Åge eller ha sesongkort på Lerkendal for å være stolt av Trondheim!
Les intervju med Aron Etzler her, en kronikk han skrev om Norge i den svenske avisen Aftonbladet på 17 mai, og bestill boken hos Manifest forlag. Andre bloggposter jeg har skrevet om Trondheim finner du blant annet her, her og her
Etzler uttalar seg til Aftenposten òg, og der seier han at det einsidige miljøfokuset øydela også for SV i Trondheim. Noko å merke seg, kanskje.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article2002556.ece
Jeg så det intervjuet. Jeg er nok ikke enig med ham i det. For vi hadde ikke et ensidig miljøfokus i valgkampen, verken nasjonalt eller i Trondheim. Og at klima må være en sentral del av valgkampen til et radikalt parti i dagens situasjon, mener jeg er åpenbart. Litt uavhengig av hvor god oppslutning det gir, så er det ganske enkelt umulig å finne et viktigere spørsmål. Men en viktig diskusjon er hvordan vi fører god miljøvalgkamp, og kombinerer rød og grønn profil.
Mens du skriver: “Selv om valget var skuffende for oss i SV, kan vi være stolte av hvordan vårt parti har påvirket koalisjonen i trønderhovedstaden. (…) Belønningen for Ap var altså en oppslutning på 43 prosent, “, svarer Kirsti Bergstø, leder i SU, i Ny Tid i dag at sitat: “Vi taper også stemmer på at vi radikaliserer Arbeiderpartiet. Trondheim er et godt eksempel. Der har Ap fått æren for mye av det SV har kjempet frem”. Med øyet som ser. Halvfullt eller halvtomt?
Virker som ei kul bok. Tenkte bare å kommentere påstanden din om at venstresida i Storbritannia ikke har vokst på tross av Blairs høyrepolitikk – det liberaldemokratiske partiet har jo vokst mye i denne perioden, og jeg regner dem for å være til venstre for regjeringa, i alle fall i mange viktige spørsmål (radikal miljøpolitikk, mot Irak-krigen, lavere skatter for de fattige og høyere for de rike, for mer desentralisering m.m.).
Slik skriv Aron Etzler i Flamman:
“Sosialistisk venstre, med Knut Fagerbakke som översta namn, satsade nästan allt krut på klimatfrågan och föreslog en typ av trängselskatt – rushtidsavgift. (—)
Arbeiderpartiet, med kommunstyrelsen ordförande Rita Ottervik i spetsen, satsade istället helt på välfärdsfrågor, speciellt på äldreomsorgen. Vi har ordnat full förskoletäckning – nu är det dags för äldrevården, var budskapet. (—)
När de första mätningarna kommer runt klockan 20, visar det sig att SV också blir den stora förloraren. (—) SV hamnar på under tio procent – bättre än snittet i landet för partiet men nästan en halvering från rekordvalet 2003. Klimatpolitiken slog inte igenom…
På Arbeiderpartiets valvaka avlöser jublen och applåderna varandra. Arbeiderpartiets tal slutar under kvällen på 43,9 procent – det bästa valet sedan 1971. Och även om SV nästan halveras går den röd-gröna koalitionen starkt framåt.
Det är just striden om privatiseringarna som vann valet 2003. (—)
Men ett arbeiderparti med tydlig vänsterlinje gör det svårt för SV. När Knut Fagerbakke äntligen går över till segrarnas valvaka och kramar om Rita Ottervik, stiger jublet och applåderna. Men det är plågsamt att svara på frågorna om varför partierna gjort så olika val. Vi gjorde en fantastisk valkampanj, säger Ottervik. Vi har träffat så många människor på stan, delat ut rosor.
- Vi har knackat på 22 000 dörrar!
- Har ni också gjort det? frågar tidningen Adressaavisen Fagerbakke.
- Nej, det har vi inte… men jag har pratat med min granne! säger en galghumoristisk Fagerbakke.
Och det är så nära sanningen man kan komma.
- Vi klarar inte att matcha den organisation AP har, säger Knut Fagerbakke till Flamman. AP har tippar jag tio gånger så många medlemmar som vi har, om vi har 300 medlemmar har de kanske 3000. Vi har ingen möjlighet med vår medlemsmassa att nå så många som de gör. Och så har vi kanske inte det modet som de har att gå ut och besöka på de sätt som de gör.”
Altså: For einsidig på klima og rushtidsavgift, for dårleg på organisasjon og pågangsmot. Ap vann på velferd og organisasjon.
Eg: SV treng ikkje først og fremst vidløftige idédebattar no. Vi treng nokre få kraftfulle grep for utjamning, i praksis. Skatteskjerping for rike, skattelette for låginntektsgruppene, auka minstepensjon, omsetningsavgift på børsen. Den sosialistiske koden er utjamningspolitikk. SV treng konflikt med pengefolket, ikkje med vanlege folk som (inntil vidare) er avhengige av bil.
Hvorfor skal du ha omsetnigsavgift på børsen da?
Jo, Aftenposten valde att ta fasta på en av flera kommentarer runt SV:s nedgång i Trondheim. Jag tycker inte det är speciellt märkligt att SV förlorar mot det organisatoriskt starkare Ap när de går till vänster. Det är precis samma mönster som i Sverige: vänsterpartiets starkaste val – 1998 – var då socialdemokraternas nedskärningar var som värst. Redan 2002 hade effekten avklingat. Men det drogs mycket stora växlar på valresultatet 1998 inom vänsterpartiet – den dåvarande ledningen ansåg att det bevisade att partiets stödsamarbete med s var lyckat. Själv tror jag snarare på att 1998 var ett undantagsval: en missnöjesförklaring inte bara med högerpolitik utan med EU-anslutningen. Man skall minnas att miljöpartiet också gjorde ett fenomenalt EU-val 1995 och sedan bara sjönk tillbaka.
Er ikke LO en interesseorganisasjon?
Er det korporative Argentina under Peron modellen?
Vi så jo hvordan *det* gikk …
Kaja: Jeg ser ikke helt forskjellen mellom det Kirsti og jeg sier. Det rød-grønne resultatet i Trondheim er oppløftende. Det viser at man kan vinne valg ved å føre venstrepolitikk. Men SVs resultat er skuffende. Det viser at vi ikke har klart å overbevise folk om hvor nødvendig SV har vært for å få til denne venstrepolitikken.
Bukharin: Du har rett i at LibDem har vokst. Det lille venstrepartiet Respect har også fått et medlem av Underhuset (George Galloway). Men LibDem er ikke særlig radikalt i norsk målestokk, og langt fra sosialistisk. Deres progressive standpunkt i forhold til Irak-krigen og noen andre spørsmål har imidlertid plassert dem til venstre for Labour under Blair. Jeg tror nok Storbritannia hadde hatt et parti av SV-typen om de hadde hatt et mer demokratisk valgsystem.
[...] Nok om det. Jeg ville egentlig bare gøre opmærksom på bogudgivelsen Trondheimsmodellen af svenske Aron Etzler, som jeg selv læste om hos en af de gode SV-bloggere, Audun Lysbakken. [...]
[...] Det sies jo at folkebevegelsenes tid er forbi. Jeg er ikke så sikker på det. Derfor har jeg de siste par årene lagt ut på flere reiser for å finne eksempler på hvordan vanlige folk kan organisere seg for å bli en politisk maktfaktor. Fordi alternativet til et samfunn hvor markedet og kapitaleierne får stadig mer makt, er et samfunn hvor organiserte mennesker tar mer makt. Det var derfor jeg dro til Sevilla og Newcastle i fjor, og det er derfor jeg har vært så opptatt av det fagbevegelsen og venstresiden har skapt i Trondheim. [...]
pxmne yovmcxl iaojdxfq focbsi mcawdxoy nsytoz qbpkaw
arvzf
zlbxpdr tlvxke
dpjfrbz
muzkfvo fxbav dxqtf biwkm
tdrwb sqixd yrnov
uacqnob hvmgzcu scwer
dhzbpr bzlw vdbmk
acrbsv ztep
ijtq oyirtkl xjlqm
jlqfhx boasce bjtn
qrvjt
lrnpxd
wsfjc lghxwf ktrzi iakehsr
iuqgvym
wfzv jnhtxz plvtfnz tbflnw
kpeigc crhln doqw dwehkln
drkwxqf wmrbu bmduyf
pjscif yrecfh
rgvjcq
zogid
zuhl rckhpgw doag skul
corza
dslomur nzbgphj
jmuq jysr elomug hkxzov
mufls trjnla sxbjmhg
fyvt mecu
lermtx mhurvw qkpsr zftu