Finito for Laissez faire
I går hadde jeg akkurat lagt siste hånd på verket og avsluttet en aviskommentar som konkluderte med at krisepakken Kongressen hadde vedtatt kanskje ikke var nok til å avverge en dypere krise i finansmarkedene. Så skrudde jeg på TVen og så at Kongressen faktisk ikke hadde greid å vedta noe som helst! Dermed var det bare å begynne på nytt. DNs kommentator Bård Bjerkholt var verre ute enn meg, for han hadde tydeligvis tidlig deadline. I avisen i dag forteller han om “Én god nyhet, og en veldig dårlig”. Den gode var at kongressen hadde vedtatt krisepakken. Vips, var det bare den veldig dårlige nyheten igjen. Den er at bankkrisen har spredd seg til Europa.
Skepsisen i Kongressen er forsåvidt forståelig. For mer venstreorienterte demokrater er det ganske uspiselig at det ikke skal settes tak på fallskjermer og lønninger til lederne i bankene som har kjørt økonomien i grøften. Det er heller ikke spesielt tillitvekkende at mannen som skal lede redningsoperasjonen, finansminister Paulson, selv har beina godt plantet i denne gjengen, som tidligere toppsjef i investeringsbanken Goldman Sachs. Og for prinsipielle republikanere er selvsagt enhver statlig intervenering på dette nivået vanskelig å svelge. Summen av dette er foreløpig at det gjøres ingenting. Det er ihvertfall feil svar.
Paradigmeskiftet i økonomisk tenkning, som jeg skrev om forrige uke, vil komme. Guardians kommentator Stephen Guess skriver om hvordan republikanernes stemmegivning i Kongressen i går etterhvert vil bety “The end of the Reagan revolution”:
Corporate executives should not have the right to risk the entire American economy – indeed the global economy – as part of their portfolio management, regardless of Ayn Rand’s philosophical musings.
Du har nok helt rett i at det etter dette vil komme mer reguleringer enn man har hatt tidligere. Så får vi håpe de kommer der de trengs, og ikke der de bare vil bli til hinder.
Det er ikke slik at bankene har “gamblet” mer enn folk (amerikanere særlig) flest. Den “ikke helt prima”-klassen i USA som har fått lån, egen bolig og bil nr 2, skulle imange tilfeller aldri fått dette. Men det fikk de, til dels kastet etter seg, selv om strikken allerede var tøyd da tidene var gode. Det skyldes istor grad politisk skapte incentiver til de store hus-bankene, altså reguleringer.
Så klarte kreative selgere å pakke dette inn i glanspapir, og dette ble solgt videre og videre til stadig mer lettlurte kjøpere som så seg blind på (kortsiktig) historisk risiko, om de i det hele tatt vurderte dette. Når en lettlurt ordfører i Hattfjelldal dukker opp på kjøpersiden av “konfekten”, burde alarmklokkene kime lang vei.
Klart Wall Street har vært grådige, og dumme. De har også måtte betale dyrt for det. Og jeg synes ikke “krisepakken” bør være for “god”; den bør basere seg på markedspris (om det finnes), et begrenset eierskap for også ta del i den evt. oppgangen. MEn viktigst av alt; de som har tatt vann over hodet må blø for sine feil.
Egentllig er det litt merkelig dette engasjementet til Lysbakken. Etter årtier med en eventyrlig vekst takket være markedsliberalisme og globalisering er han plutselig veldig ivrig når det butter litt i mot. Det vi i vesten kaller en krise er en uoppnåelig drøm i land som fører den politikken han står for. Vi kan faktisk ha en sammenhengende krise i flere tiår for å nærme oss sosialist-staters nivå.
Regulering skriker han, men aner ikke hva som skal reguleres. Eller hvorfor.
Frank skreiv: “Det vi i vesten kaller en krise er en uoppnåelig drøm i land som fører den politikken han står for.”
Meiner han Noreg? Det er jo her SV er i regjering…
SV er en miniputt i en regjering som har sittet et par år. Lysbakkens økonomiske tanker er langt unna den virkeligheten vi har i Norge, og det vet du godt Erling.
Frank.
Lysbakken er nestleiar i SV. Slik eg oppfattar SV er partiet tilhengar av den skandinaviske modellen, ein demokratisk blandingsøkonomi/forhandlingsøkonomi/velferdsstat.
Sjølvsagt vil SV gjerne ha litt meir (demokratisk) sosialisme i blandinga, slik vi òg har hatt i periodar i nyare norsk historie. Men kom ikkje her med antydningar om SV som tilhengarar av kommunistisk kommandoøkonomi eller kva du no prøvde å antyde. Hald deg til realitetane. Da blir debattane best.
Jeg beskylder ikke partiet SV i å være kommunistiske. Lysbakken har derimot ved flere anledninger gitt uttrykk for langt mer radikale grep enn det den sittende regjeringen står for. Han vil blant annet utradere det private eierskapet. Siden vi er enige om å holde oss til realitetene så er vi vel også enige om at en stadig mer liberal og global økonomi har ført hundrevis av millioner ut av fattigdom, har gitt en eventyrlig vekst og et velferdstilbud vi bare kunne drømme om for 20-30 år siden.
Lysbakken for svare for seg sjølv om sine inste tankar. Eg går ut frå han som nestleiar i partiet står på SV sitt program, som sjølvsagt er meir radikalt enn den kompromisspolitikken regjeringa står for, men godt innanfor ramma av den demokratiske blandingsøkonomien. Denne skandinaviske forma for regulerings- og forhandlingsøkonomi, der viktige område som blant anna utdanning og helse også i hovudsak er unntatt marknadsmekanismane, har etter mitt syn vist seg som den beste samfunnsmodellen i historia. På FN sine kåringar over verdas beste land å leve i, kjem da også våre nordiske land alltid høgast.
Lysbakken har jo erklært seg som marxist og sier at han vil fjerne den private eiendomsretten. Så han har vel sagt nok til at vi vet hvor han står Erling. Det er en samfunnsmodell som er prøvd ut en rekke ganger, med samme resultat. Katastrofe.
Det har lite å gjøre med den modellen vi har i norge i dag.
Her argumenterer venstresiden for at kapitalismen har falt, mens mer liberale fløyer vil argumentere for at de “sosialistiske” institutsjonene i samfunnet har årsaken.
Derfor må vel venstresiden og vi liberalister forene oss:
Nei til sosialdemokrati!
Ellers er det jo bare å korrigere overskriften din, den burde jo vært “Vi trenger laissez faireism”
Frank.
Solide demokratiske sosialistar som Olav Oksvik og Johan Nygaardsvold var òg erklærte marxistar. Samtidig understreka dei at marxismen måtte tilpassast nasjonale forhold og tok avstand frå alt diktatur.
Om Lysbakken har sagt at han vil fjerne privat eigedom av produksjonsmidlar heilt, veit eg ikkje. Det får han svare for sjølv. Eg synest ikkje det er ein god idé, og det er slett ikkje nedfelt i SV sine program.
Simen. Sosialdemokrati i opphavleg meining er lik demokratisk sosialisme. Det meste av venstresida seier ja til det.
http://www.adressa.no/meninger/leder/article595343.ece
Forøvrig, å skylde på laissez-faire er helt bak mål. Det blir som å klandre forsvarspilleren for baklengsmålet når det er lovpålagt å sentre til svakere motspillere innenfor egen 16meter.
Nå ønsker jammen den lederen av finanskomiteen på “Stor”tinget å innføre noe lignende her i Norge. Vil idioten Sandal gjøre det norske lånemarkedet gjennomregulert, når vi ser hvor galt dette gikk i USA ??
Frank og likesinnede har en tendens til å synes de selv er svært godt kvalifiserte til å fortelle folk hva jeg mener. En vanlig påstand er at jeg mener staten skal eie alle arbeidsplassene. Det er bare en ting å si til det: Det er feil. Derimot har jeg et sterkt engasjement for en mer mangfoldig privat sektor, hvor samvirke og ansatteide bedrifter blir en betydelig del av næringslivet vårt, på bekostning av den tradisjonelle, kapitalistiske måten å organisere bedrifter på.
Du har jo selv sagt at du vil legge ned Børsen og at arbeiderne bør overta selskapene. Står du ikke for det standpunktet lenger? Du sier du er for at de ansatte skal eie egne arbeidsplasser, men samtidig har du et hatforhold til opsjoner til ansatte. Det henger vel ikke helt sammen, all den tid opsjoner er den soleklart beste måten å få ansatte inn på eiersiden.
Kan du ikke utdype hva du mener da.
Jeg er forresten også for at ansatte skal eie mer i egen arbeidsplass, men ser jo at dette er svært risikabelt for den enkelte. Går arbeidsplassen konkurs mister man da både inntekten og sparepengene sine.
Jeg mener det jeg alltid har ment. Nemlig at jeg tror og håper at kapitalismen i framtiden vil bli avløst av et annet økonomisk system, hvor andre former for eierskap enn det privatkapitalistiske er dominerende, og hvor demokratiet har mer makt og markedet mindre. Det står jeg selvsagt for. Jeg vil jobbe for en gradvis endring av samfunnet i den retningen. I en tid hvor de grunnleggende drivkreftene i kapitalismen beveger oss mot klimakrise er det et enda mer fornuftig standpunkt enn før.
Opsjoner er ikke den ideelle løsningen i forhold til ansatteierskap. Det kan gi økonomiske fordeler for de ansatte, men gir sjelden eierskap i stort nok omfang til at det medfører noen reell maktendring i bedriftene.
Hvordan skal de ellers få eierskap da? Ta det med makt? Er man for økt medeierskap og samtidig mot opsjoner skjønner jeg ikke helt sammenhengen.
… og ikke minst, om bedriften får et pluteselig behov for kapital, hvordan skal man skaffe denne om man ikke kan henvende seg til “privatkapitalisten” ?
Tvangs-pantsettelse av samtlige ansattes’ bolig ?
Det er nok bare en teoretisk problemstilling. Staten har jo penger til alle som trenger det. Alle driver jo selvsagt så godt de kan, og er ikke det godt nok skal de selvsagt ikke straffes for det.
Litt artig å tenke på at alle nå “forstår” hvorfor det gikk til helvete i USA. Samtidig er det også litt smått utrolig å tro på at dette ikke skal spre seg til Norge. Når 18-åringer får slengt inntil 250 000 etter seg uten sikkerhet så skal det ikke mye fantasi til for å forstå at her er potensialet for personlige konkurser enormt. Nå er generelt boligen det siste folk flest tviholder på i en sånn situasjon men med 10-11% rente så blir vel mange nødt til å selge. Tøffe tider i vente, til og med i gjennomregulerte Norge.
Nadreas,
lånemarkedet er ikke mindre regulert i USA, snarere tvert imot. “Affordable housing” med tilhørende subsidier har vært et politisk mantra siden 1930 årene, boliglån følger boligen og ikke kunden (noe som betyr at kunden bare kan sende nøklene per post til banken om boligen blir verdt mindre enn lånet, såkalt “jingle-mail”). I tillegg kan boliglån når som helst re-finansieres om kunden ønsker det, dvs når de lange (fast-) rentene synker.
Alt dette er eksempler på reguleringer, typisk sosialistiske sådane. Problemet er selvfølgelig at disse skaper feil incentiver og triste konsekvenser. Sosialisme er nøkkelen til fiasko.
Et gjennomgående argument for å forsvare Laizzes faire er en “eventyrlig økonomisk vekst” de siste tiårene. Hvor er dataene som underbygger dette?
Her er noen data fra Angus Maddison http://www.ggdc.net/maddison/ som er en av autoritetene på området økonomisk vekst. Dataene angir gjennomsnittlig GDP per capita justert for kjøpekraft (i USD 1990) for verdens befolkning:
1950: 2111
1960: 2777
1970: 3738
1980: 4522
1990: 5159
2000: 6045
Dataene viser altså at den langt mer regulerte kapitalismen på 1950- og 60-tallet ga en økonomisk vekst på over 30% per tiår, har de liberalistiske tiåerene (1980- og 90-tallet) en vekst på rundt 15% å vise til, dvs rundt halvparten.
Toribo,
og hva skjedde i 1940 årene igjen ?
Hmm, sikkert ingenting som påvirker dataserien din ?
De siste tiårene har vi sett fantastisk vekst og enormt mange er løftet ut av fattigdom. Erkjenn det, kommunist.
Sindre,
Jeg er spent på å få forklart hvordan 2. verdenskrig skapte høye vekstrater på 1950- og 60-tallet?
Seriøst ??
vet du ikke forskjellen på vekstrate og nivå ?
Hva tror du krigen gjorde med verdens BNP-nivå ? Hva tror du skjedde etter krigen ?
Hørt om Marshall-hjelpen ? Hørt om USA ?
Verdens BNP vokste med rundt 18% i løpet av 1940-tallet. Med en befolkningsøkning på rundt 10% skulle det bli en økonomisk vekst på rundt 8% på 10 år, dvs en svært lav økonomisk vekst på grunn av 2. verdenskrig.
USA hadde en ganske sterk vekst på 40-tallet, mens Europa og USSR var tilbake på BNP-nivået fra 1939 først rundt 1950. For Asias del kom ikke BNP per capita opp på 1940-nivået før på midten av 1950-tallet, men her spilte nok Indias frigjøring og revolusjonen i Kina kraftig inn.
Jeg vet ikke om noen økonomisk lov som sier at det alltid blir sterk økonomisk vekst etter en krig eller at svak økonomisk vekst i et tiår automatisk gir sterk vekst i de neste tiårene. Jeg kan derfor ikke se at den økonomiske veksten i verden i perioden 1950-1970 blir forklart i særlig stor grad av 2. verdenskrig, og fastholder at de som prater om fantastisk økonomisk vekst de siste tiåerene ikke kan unnslippe å sammenligne denne med veksten under den langt mer regulerte kapitalismen på 50- og 60-tallet. Og da kommer ikke de siste tiåere, preget av markedsliberalisme, spesielt godt ut.
Og jo, jeg har hørt om Marshall-hjelpen, som var preget av den tidens økonomiske tenkning, basert på en statlig styrt reindustrialisering av Europa, blant annet med midlertidig tollbeskyttelse av visse industrisektorer. Den oppnådde tilsynelatende langt bedre resultater enn dagens bistand.
Det må da være åpenbart at produksjonen ble satt kraftig tilbake, så vil det være enklere å ta igjen det “tapte” i forhold til en trend – enn å skaffe seg et forsprang på den samme trenden. Elementær marginalavkastningsteori.
Spørsmålet er vel heller hvor mye sterkere veksten ville vært i 50 60 årene om vi hadde hatt langt mer markedsliberalisme. Sosialistene har også her veldig mange liv på samvittigheten, det viser alle tall som sammenligner % fattige og økonomisk frihet.
“Jeg kan derfor ikke se at den økonomiske veksten i verden i perioden 1950-1970 blir forklart i særlig stor grad av 2. verdenskrig”. Akkurat det tror jeg du er alene om.
Og jeg tror du er alene om å tro at jeg er alene om å tro at “den økonomiske veksten i verden i perioden 1950-1970 ikke blir forklart i særlig stor grad av 2. verdenskrig”. Og slik kan vi fortsette i det uendelige hvis poenget er å motsi den andre å bringe argumenter til torgs.
Og jeg tror du er alene om å tro at jeg er alene om å tro at “den økonomiske veksten i verden i perioden 1950-1970 ikke blir forklart i særlig stor grad av 2. verdenskrig”. Og slik kan vi fortsette i det uendelige hvis poenget er å motsi den andre uten å bringe argumenter til torgs.(jeg glemte visst et ord)
Og jeg klarer allikevel ikke å dy meg og vil bare bemerke følgende:
Å forklare årsakene til økonomisk vekst er selvsagt en komplisert affære, og
man kan hevde at 2. verdenskrig bidro sterkt til å danne de globale og nasjonale institusjonene som skapte høy grad av teknologiske og organisatoriske nyvinninger, som igjen skapte økonomisk vekst i perioden 1950-73. Men det motsier ikke det faktum at den langt mer regulerte kapitalismen i denne perioden skapte langt høyere vekst en den markedsliberalistiske perioden etter 1980. Konklusjonen min står derfor fast; veksten i den liberaliserte økonomien de siste tiårene har ligget langt under veksten i perioden 1950-1973 og kan derfor ikke kalles fantastisk.
Selv om man bare skulle se på dette som matematikk ut fra en potensiell vekstrate i verden, noe som for meg virker ganske virkelighetsfjernt, så er konklusjonen fremdeles at veksten i perioden 1950-1973, har vært lik den potensielle vekstrate, mens den i hele perioden 1973-2000 har ligget klart under den potensielle vekstraten (kilde Maddison). Markedsliberalismen har således ikke skapt “fantastisk økonomisk vekst” de siste tiårene.
Vel,
sosialisme har iallefall ikke skapt noe økonomisk vekst i det hele tatt. Hvordan er veksten i nord-korea om dagen ? Eller Zimbabwe ?
Du forklarer jo selv med at krigen vil kunne forklare tidsrekka di (og at det ikke skyldes fravær av kapitalisme), men allikevel konkluderer du med det motsatte ??
Ja, veksten i de mer regulerte tiårene du nevner overgår de mindre regulerte tiårene. Med andre ord er regulering bra ? Da vil jeg på samme vitenskaplige grunnlag påpeke at nedgangen i bnp-veksten isteden skyldes økningen i homofile over den samme periode. Homofili må følgelig forbys. Ølkonsumet har også økt, det må forbys.
Hehe sier vel alt om deg når du tilfeldigvis velger året 1973 som et vendepunkt i økonomisk tenknig. Kan du ikke heller se hvordan stater som har valgt en liberalisering av økonomien i de siste tjue årene mot de som ikke har gjort det.
Audun om du bryr deg om norske arbeidsplasser skal du gjøre dette:
I løpet av helgen foreslår du at Norges Bank tar oppgaven som clearinghouse i Nibor. Samtidig ber du Jens pushe på at ECB tar oppgaven som clearinghouse på Libor. Sett en tidsperiode på mellom 3 og 6 måneder, så kjøper man tid til å rydde opp. Dette er den eneste løsningen for å få ro og tid til å løse problemene.
[...] Systemet fungerte ypperlig helt til en kritisk masse huseiere ikke lenger klarte å betjene gjelden sin. Og ettersom banker i våre dager er internasjonale har det i kjølvannet av den amerikanske boligboblens sprekk blitt virvlet opp en rekke problemer også i andre land, og det har oppstått et globalt svart hull av bunnløs gjeld, som verdens sentralbanker med stor tyngde har begynt å tømme penger i. Tiden vil vise om denne økonomiske løsningen fungerer, men det er i mellomtiden verdt å merke seg at den politiske retorikken har fulgt en tradisjonell høyre-venstre akse, hvor Carl I Hagen skylder på det sosialistiske ønsket om å la folk flest eie boliger, og Audun Lysbakken snakker om markedliberalismens svanesang. Regulering er nøkkelordet, og en vil ha så mye eller lite som overhode mulig, avhenging av politisk tilbøyning. [...]